Atlasfjellene med sine 4000 meters-topper og koselige fjellandsbyer er Afrikas lengste fjellkjede, og ligger bare en kort kjøretur fra de travle soukene i Marrakech. Et par dager her på starten av Marokkoturen gjorde underverker for hvilepulsen!

Etter drøye fire og en halv time fra kuperte og vintergråe Norge har landskapet utenfor flyvinduet endret seg dramatisk. 10.000 meter under meg ser jeg et oppsprukket ørkenfarget jordskorpe med noen lunger av grønt rundt et brunt elveleie. Men legger jeg hodet helt inntil flyvinduet kan jeg også skimte snødekte fjell.

Og da vet jeg at det er nettopp her jeg skal tilbringe de neste dagene av livet mitt, i hjertet av Atlasfjellene.

 

Drøye to timer senere har Thomas og jeg landet på marokkansk jord, stått i passkø i en times tid og fått overrakt leiebilen vi skal utforske landet med. De siste dagene før avreise satt vi opp en løs reiseplan om en rundreise i Sør-Marokko, men hvor mange kilometer turen vil bli og hvilke opplevelser vi vil få langs veien har vi ingen anelse om. Jeg setter meg litt nervøs bak rattet på den splitter nye SUVen og håper i mitt stille sinn at vi også denne gangen vil komme helberget gjennom reisen.

Veien opp mot Imlil er neppe det enkleste veistrekket å starte med som sjåfør i Marokko. Mens vi nærmer oss de virkelig store fjellene blir veiene bare ble smalere og smalere med bråere og bråere svinger. Det gjelder å være oppmerksom hele tiden. Kommer det motgående kjøretøy er det ikke plass til to vanlige personbiler innenfor den skarpe asfaltkanten. Det vil bety sammenstøt. Mens norsk kjørestil ofte går ut på å gi hverandre god plass, holder de marokkanske sjåførene seg så lenge som absolutt mulig på det glatte underlaget. Den med minst baller viker, slik er leken. Ikke overraskende er det jeg som havner i grøfta i fleste gangene.

Etter rundt halvannen time er vi oppe på over 2000 moh og triller gjennom Imlils trange gater. Temperaturen har nå droppet nesten 20 grader til et sted rundt null. Skyene henger tungt over oss, og får den lille fjellbyen til å se nokså stusslig ut.

Finnes det noe potensiale her tro?

 

Tvilen blir imidlertid snart byttet ut med lettelsen av å være fremme på lodgen etter en lang dag på reise. En ung mann ved navn Hamid tar oss godt imot og viser oss inn i den koselige peisestua. Snart får vi servert både myntete og Marokkos spesialitet; tagine, laget av Hamid selv. I akkurat det øyeblikket føles det helt utrolig at jeg bare 10 timer tidligere våknet opp i min egen seng i en helt annen del av verden.

Vi skåler i myntete over at vi har kommet trygt frem og at Thomas endelig er ute at reisesølibatet etter å ha jobbet nesten et år i strekk.

Nå begynner endelig et nytt eventyr!

Resten av opplevelsen i Imlil og Atlasfjellene ønsker jeg å fortelle gjennom bilder og bildetekster:

Imlil Lodge, vårt gjestehus, lå i denne lille husgrenda i det firkantente huset helt til høyre. 

Imlil Lodge så ikke med første øyekast ut som noe annet enn et vanlig bolighus. Stemningen og innredning var imidlertid koselig med fontene, marokkanske lamper, dekorerte dorullholdere og tepper. 

På vår første morgen i Imlil setter vi avgårde på fottur i området. Hamid anbefaler oss en rute over en ås, ned til en liten landsby og tilbake til Imlil. 

Første del av stien går igjennom luftig furuskog. I det fjerne kan vi skimte en snødekt fjelltopp gjennom morgentåka. 

Vi fant aldri ut hva disse rare nettene på furutrærne var, noen som vet?

Endelig fikk vi øye på en snødelt fjelltopp gjennom morgentåka. 

Nå var det bare å sette seg ned foran de mektige fjellene og la samtalene om livet starte. 

Rundt neste lille topp kommer vi jammen til en enda mektigere utsikt!

De lavtliggende tåkeskyene danser mellom fjellformasjonene. 

Rundt ei steinrøys ligger det plutselig mange slitne sko. Men vi klarer ikke å finne to like, dessverre.

Fra rett over 2200 meters høyde følger vi stien ned mot Aroumd, landsbyen i det fjerne.

Ved inngangen til Aroumd kommer vi forbi disse skjønne skapningene. Brekingen til de små geitekillingene høres noen ganger ut som babyskrik. 

Landsbyen har en rimelig bra panoramautsikt over fjellene!

Videre følger vi en sikksakkvei ned mot Imlil igjen. 

Over oss leker hundrevis av fugler i vindkastene.

Utsikt over Imlil.

Snart er vi under tregrensa igjen og havner ned i en sjarmerende skog med spesielt krokete trær. 

Nede i Imlil finner jeg en blomstrende brudespirea; mitt sikre vårtegn fra oppveksten på gården hjemme. De står rundt hovedinngangen på huset. 

Både kuer, sauer, geiter og esler er vanlige syn her.

Etter mange timer i fjellet er det kjempedeilig med en rykende fersk lunsj, en berberomelett!

På vei mot lodgen vår treffer vi denne karen som virker veldig nysgjerrige på hvem vi er. Vi går ut ifra at nordmenn ikke er et vanlig syn i disse traktene.

Neste morgen våkner vi til denne utsikten fra balkongen. For et syn! Og jammen hadde det snødd i løpet av natta også!

Solstrålene rekker helt inn på frokostbordet i vår noe tåkelagte peisestue. 

Utenfor kjenner vi hvor deilig det er å se at våren var på vei. 

Før avreise må vi til å fjerne snø og is fra bilen. Den lokale måten å gjøre det på innbærer et par bøtter varmt vann. Thomas holder seg heller til gamlemetoden.

Imlil sentrum har så vidt våknet til liv når vi setter kursen for N9 – veien som skal ta oss over de veldige Atlasfjellene. 

Det er litt vemodig å vende nesa mot Imlil. Nå viser området seg virkelig fra sin vakreste side!

Herfra går turen videre over Atlasfjellene og ned på småveier mellom berber-landsbyer. I neste innlegg vil jeg fortelle om møtet med to vakre kasbaher og en vakker dal kalt Dades Gorges.

Praktisk informasjon om Imlil

Litt info om fotturen vi gikk: Rundturen var om lag 7 km og går fra Imlil, over en ås med et utkikkspunkt, til landsbyen Aroumd og tilbake til Imlil. Den skal vanligvis ta rundt 3 timer, men siden vi er ivrige fotografer brukte vi et par ekstra timer. Ruten er også merket av på appen, MAPS.ME.

Du kan også bestige Nord-Afrikas høyste fjell fra Imlil: For å bestige Toubkal på 4167 meter må du sette av flere dager til vandring, men turen krever ikke noe spesielt sikkerhetsutstyr eller stor fjellerfaring.

Hvordan komme til Imlil? Den enkleste måten å komme til Imlil er med taxi eller leiebil. Veien er som nevnt en smule svingete og smal, men tar du det rolig er det mange flotte utsikter underveis. En billigere løsning er å hoppe på en Grand Taxi (delt taxi) fra Marrakech som kan ta deg helt opp eller deler av veien.

Når er beste tid å reise til Atlasfjellene? Vinteren er gjerne kald i Atlasfjellene, mens både vår, sommer og høst er fine tider å reise på. Vi besøkte Imlil i slutten av mars, og da var det minusgrader på natten og et lite snøfall, men på dagtid ble temperaturen ganske behagelig.

Andre innlegg fra Marokko:

Relaterte artikler

4 Kommentarer

  1. Renates Reiser

    Steike, så vakkert! Det så virkelig ut som en flott fjelltur. De geitekillingene var supersøte, og jeg digger at Thomas skrapet bilvinduene med et kredittkort, haha! Gleder meg til fortsettelsen. 🙂
    Renates Reiser recently posted…Min rundreise i Mellom-AmerikaMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Haha, ja, bankkortet kan brukes til så mangt 😛 Atlasfjellene anbefales! Virkelig flott område!

      Svar
  2. LailaMA

    Inspirerende lesing. Etter en Kilimanjaro-tur begynte jeg å se på denne muligheten og dette ser absolutt . Vakre bilder og flott beskrevet 🙂 Skal finlese innlegget ennå bedre.
    LailaMA recently posted…Review – Burj Al ArabMy Profile

    Svar
  3. Marianne - Glimt av verden

    Wow! Flott natur og vakre bilder! Jeg har bare vært så vidt en tur innom Atlasfjellene på dagstur, og det frister veldig med et litt lengre opphold hvis jeg drar tilbake til Marokko en gang.
    Marianne – Glimt av verden recently posted…Glimt av OmanMy Profile

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge