Over to måneder har gått siden jeg sa hade til mine kjære og satte kursen mot India. Tida har heldigvis for det meste gått fort, men da jeg stod på flyplassen i Chennai var jeg veldig glad for at avstanden ikke skulle vare nok en måned.

Alt var ordnet på forhånd. Taxien stod og ventet, en natt på designerhotell var bestilt, telys, mat, drikke og kake var allerede kjøpt inn. Som en ekstra overraskelse til anledningen hadde jeg også skaffet meg en indisk klesdrakt, en punjabi.

Nå manglet bare hovedpersonen!

Sammen med en haug indiske taxisjåfører og andre ventende indere stod jeg utenfor flyplassen og strakte hals hver gang det så ut til å komme noen reisende. Flyet skulle lande 23.50, men etter en halvtime hadde jeg enda ikke sett snurten av han. Hvor ble han av?

Plutselig ringer telefonen. «Jeg kommer ikke inn i landet!» hører jeg fortvilet fra andre enden. «De vil ikke sleppe meg inn uten en adresse i landet». Jeg hadde heller ikke noe detaljert adresse til stedet jeg bodde i Pondicherry, men med gatenavnet slapp han heldigvis inn under tvil.

15 nye minutter gikk.

Tankene begynte å vandre. Har det skjedd noe annet? Kanskje noe med bagasjen? Eller har han egentlig kommet ut, men sneket seg vekk et annet sted?

Men plutselig så jeg det velkjente smilet hans. Øynene våre møtes, og det føltes som en liten evighet før køen foran han kom helt frem til der jeg stod og ventet.

Yeey, endelig!

Får håpe kaffegruten på Cafe Coffee Day, som forma et kart over India, gir oss lykke og hell på reisen videre sammen =)


Relaterte artikler

Èn kommentar

  1. Kenneth

    Tusen takk for et fantastisk opphold sammen med deg =)

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge