Har du hørt om Mae Sai i Thailand? Mest sannsynlig ikke, og det hadde ikke vi heller, før vi traff en hyggelig familie fra Filippinene på bussen til Vientiane.

Familien jobbet som frivillige på et kristent senter i byen som ligger så langt nord i Thailand man kan komme. Og siden vi ikke hadde noen faste planer etter lanternefestivalen i Chiang Mai, satt vi oss like godt på bussen til Mae Sai. 

 

N23A1746

 

Vi kom til Mae Sai i regnvær. Lufta var overraskende kjølig til Thailand å være, og mørket kom raskt. Fra busstasjonen slang vi oss på en rød songthaew inn til hovedgata. Klokka var bare rett over seks, men alle butikker var allerede stengt. Da vi hoppet av taxien må jeg innrømme at jeg var en smule skeptisk. Vi hadde ikke gjort mye research om dette vesle stedet. Ville vi finne noe interessant å gjøre de neste dagene?

Ikke lenge etter fikk vi reise-godfølelsen tilbake! I en sidegate fant vi et rent, billig og hyggelig hotell. Personalet kunne ikke mye engelsk, men var utrolig hjelpsomme. På gata utenfor møtte vi smilende og leende gatematselgere, som lagde deilig pad thai til 8 kroner tallerkenen. Og litt bortenfor på gata satt en hel gjeng med hardtarbeidende massører og knadde på folka som kom forbi. Ingen vestlige turister var å se. Her tok jeg den billigste og grundigste fot og ryggmassasje jeg har fått i Thailand noen gang… i en enkel solstol utenfor en stengt butikk. Utrolig godt! Dette er «smilets land» ja!

Morgenen etter går vi tilfeldigvis innom en antikkbutikk med masse gamle artefakter fra Burma. Her møter vi 72 år gamle Dario, en blid fyr som til vår store glede prater godt engelsk. Det viser seg at han har vært engelsklærer i over 30 år i Burma, og snakker derfor engelsk som om han hadde bodd i England selv. Realiteten var imidlertid at han så vidt har vært utenfor Burmas grenser. Likevel kunne han i både kinesisk, thai, burmesisk og stammespråket, Karen.

Dario er en skikkelig historieforteller, og kommer blant annet med en fortelling om hvordan han fikk jobben med å oversette kjærlighetsbrev mellom ei burmesisk jente og en belgisk mann. Jeg likte hvordan smilet hans hele tida var så stort at han strevde med å holde øynene åpne.

 

N23A1718

 

Hver morgen drar Dario fra kone og hus i Burma, krysser grensen på sin rosa scooter, får Thailand-stempel i passet, skrur klokka tilbake en halv time og åpner antikkbutikken i Mae Sai. Han blar opp passet sitt og viser oss alle sidene som er fulle av trekantede blå stempler. Veldig mange burmesere gjør som han; reiser fra Tachileik, byen på andre siden av grensen, og til Mae Sai for å jobbe som servitør eller selge varer på markedet. Det merkelige ved Darios jobb er at han ikke viser noe interesse av å selge noe i butikken, og når jeg spør hva en liten avlang kanne har blitt brukt til, rister han uinteressert på hodet. Det er bare «the boss» som vet prisene. Darios jobb er stort sett bare og passe på sjappa, skjønner vi etter hvert. Jobben hadde han fått fordi han hadde lært kona til sjefen burmesisk.

Jeg spør hvordan det går i Burma for tida. «I hope for the best», svarer Dario litt avvikende. Han forklarer senere at han ikke liker å prate om politikk. Det er heller ikke vanlig at han og kameratene prater om politikk, siden det ikke har vært et vanlig samtaletema tidligere heller. Burma har jo vært hermetisk lukket fra sekstitallet og nesten helt til nå, uten ytringsfrihet.

Før vi går blir vi enige om at når jeg kommer tilbake skal han lære meg burmesisk og jeg lære han data, siden han aldri før har brukt PC.

N23A1759På ettermiddagen møter vi vår venn, Eric, som etter vanlig filippinsk gjestfrihet ber oss hjem til familien på middag samme kveld. Eric og familien har vært i Mae Sai i ca fem måneder. De skulle opprinnelig til Kazaksthan, og hadde derfor startet å lære russisk, men endte opp i Thailand isteden for å få en mykere overgang. De to barna har homeschooling, mens Eric og kona jobber som engelsklærere på senteret i landsbyen.

Etter en kaffe og litt småprat hjemme hos familien, tar Eric oss med en tur rundt i landsbyen, som ligger 10 km fra Mae Sai sentrum. Eric forteller at det bor en del Shan-flykninger fra Burma i landsbyen. Familiene er bønder med dårlig råd, og har derfor vanskeligheter med å sende ungene til høyere utdanning. Selv om de prater godt thai, får de hardere og dårligere betalte jobber. Men ikke nok med det! I de verste tilfellene føler Shan-familiene seg nødt til å sende døtrene på 18-20 år til Chiang Mai eller Bangkok for å prostituere seg. På den måten kan de tjene godt med penger og sende noe av det hjem til familien.

Tenk på det! Sende sin egen datter til et liv som prostituert!
– Og når jentene forsvinner fra landsbyen, ser vi plutselig huset til familien blir pusset opp, men ingen prater om det, sier Eric.

Etter omvisningen lager Erics kone deilig woket kylling og poteter til oss. Vi får høre at familiens store drøm er å få se snø. De mener at om de noen gang fikk se snø, var det så stort at de like gjerne kunne legge seg ned å dø etterpå! Vi prøver å fortelle hvor kaldt snø egentlig er, og for å gjengjelde noe av gjestfriheten sier vi at de gjerne kan komme på besøk til oss i Norge. Men da bare ler de. Å reise til Europa er for dem en helt usannsynlig dyr tanke..

Den andre dagen i Mae Sai var vi også en tur over grensa for å sjekke ut Tachileik i Burma, men jeg tror jeg får skrive mer om det i neste innlegg. Det jeg gjerne vil understreke med dette innlegget er at du skal blåse i hva guider på nettet sier! Om Mae Sai stod det at byen var en vanlig, kjedelig thailandsk by der det ikke skjer stort. Men fra denne og tidligere erfaringer er det faktisk på steder som disse jeg sitter igjen med minnerike samtaler med lokale og innsikt i hvordan folk lever. Man glemmer ofte hvor mye man kan lære og oppleve ved å kun spasere rundt i gatene og prate med tilfeldige mennesker!

 

N23A1700

 

En liten refleksjon på slutten…

Både dette møtet med Mae Sai og min forrige tur til Burma ga meg også en rar oppvekker. For Thailand, landet som er kjent for sine smilende, hjelpsomme og imøtekommende mennesker – hva har skjedd? Du som skal være «Smilets land»! Jeg fant ikke så mange smil verken på Koh Chang, Phuket eller i Chiang Mai. Er det oss turister som har så dårlig innflytelse?

For et år siden var jeg i Burma i ti dager. Landet, som de siste årene har åpnet opp for turisme, hadde ekstremt god service og hyggelige menensker! Og da snakker jeg ikke bare om folk i turistnæringen, men også lokalbefolkningen i de små landsbyene jeg dro innom. Etter Burmabesøket dro jeg ut på Koh Chang og øyene rundt i en ukes tid. Da jeg ankom Koh Chang, la jeg fort merke til forskjell i gjestfrihet og smil sammenlignet med Burma! Folk var mye mer reserverte, og hilste sjeldnere. Etter alt jeg har hørt og forstått har turiststedene i Thailand også en gang vært sånn som de nå er i Burma. Sør-øst asiatere er jo generelt kjent for å være utrolig vennlige, men hva nå? Har thaiene på turistdestinasjonene blitt lei av alle oss masete turister? Uff, ikke vet jeg, men synd er det hvert fall! Er det noe jeg beundrer ved Asia, så er det denne gjestfriheten og blide kulturen – jeg håper ikke den går tapt! Ved å dra vekk fra storbyen og turistmagnetene opplevde jeg heldigvis de genuine smilene, nysgjerrige blikkene og hjelpsomme hendene i Mae Sai igjen..

Hvilke erfaringer har du med dette fra dine Thailand-ferier?

Relaterte artikler

3 Kommentarer

  1. Ingrid

    Jeg synes det er veldig spennende å lese disse innleggene som går litt i dybden og som presenterer historiene til ulike mennesker. Har du noen tips til hvordan man kommer i kontakt med folk?

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Så bra =) Det er utrolig mange spennende og lærerike historier man kommer bort i på reise, bare man tør å ta kontakt med folk. Utfordringen er jo så klart språket, men man kommer også et godt stykke med litt kroppsspråk og noen gjentagelser. Jeg kommer gjerne i kontakt med folk på transportmidler, om jeg står og venter på noe, eller om jeg viser interesse for noe de driver med. Om du har en eller annen hobby eller interesse kan du jo også oppsøke folk som driver med det samme der du er – da har man jo ekstra mye å prate om 😉

      Svar
  2. Happy Landing.no

    Enig med Ingrid, dette er spennende. Blir alltid så nysgjerrig på hvordan innbyggerne faktisk har det, deres liv. I dette tilfelle var det ekstra interessant ! Siden vi også tar mange bilder kommer vi ofte i kontakt med folk på den måten. Vi viser dem litt hvor vi har vært så kommer det ofte gode forslag! Sikkert kjent for deg, Ingeborg??
    Happy Landing.no recently posted…Enkle og raske forbredelser til Sør-Afrika turenMy Profile

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge