Det er rart å tenke på at jeg faktisk har vært i Burma før. Visitten var ikke lengre enn en halvtime, men samvittigheten gnager over min uvitenhet til hva som egentlig foregikk rett innenfor landets grenser. Jeg husker at jeg fikk høre at landet var lukket, men visste lite om hvorfor. Jeg var bare lykkelig over å få to nye stempler i passet..

Det korte besøket var under min første backpackertur i 2009. Thailandvisumet vårt var i ferd med å utløpe, og en av mulighetene for å forlenge det var et kjapt, organisert «visarun» over landets grense. Valget ble Burma, siden det lå nærmest.

I løpet av de siste årene har vi fått vite mer om grusomhetene i Burma som i stor grad har blitt ignorert av resten av verden. Og ikke minst om regimets overgrep mot befolkningen som har skjedd opp til dags dato, og fortsatt pågår. Jeg blir både skremt, trist og overrasket over at såpass grove urettferdigheter fortsatt skjer i verden, og ikke minst i nabolandet til turistifiserte Thailand. De etniske folkegruppene som har blitt behandlet verst av Burmas regime er faktisk de som ligger nærmest Thailand; Shan, Karen, Karenni og Mon. Mens du og jeg satt trygt og godt i en solstol på stranden i Phuket, kunne menneskegrupper bare et par hundre kilometer unna både ha blitt drept, forfulgt, torturert, voldtatt og sendt på flukt.

I dag sitter jeg og leser boka «Burma» der Benedict Rogers forteller om Burmas fortid og de mange modige menneskene som har kjempet kampen for frihet i hele 50 år! Spørsmål jeg sitter igjen med er hvordan befolkningen har greid å holde motet oppe i alle disse årene? Og hvordan et land som var en av Asias rikeste på 1950-tallet, på kort tid kunne bli til et av Asias fattigste?

Noe av det som rørte meg mest var motet til studentene i landet. Tenk deg at studenter ved Universitetet i Oslo hadde samlet seg for en demonstrasjon mot Norges regjering, og responsen var at hæren ble sendt inn for å drepe og arrestere flest mulig. Og om ikke det var nok, komme tilbake og bombe ned hele universitetet! Det virker helt absurd, men dette skjedde ved Universitet i Rangoon under et av mange studentopprør mot det militære regimet. Mange endte i blodbad.

Jeg føler jeg har vokst litt de siste årene. Ikke akkurat i høyden, men heller i sinnet. Jeg er ikke like opptatt av å se de største turiststedene i landene jeg drar, og har skjønt at det kan være mer interessent å tilbringe lengre tid i hvert land. Sette meg mer inn i historie og kultur, og bli kjente med nye mennesker. Om to uker setter jeg meg på flyet til Burma selv. Mitt ønske er å få møte noen av Burmas innbyggere, og få fortelle deres historie til resten av verden, slik at historier som disse aldri får gjenta seg.

Les flere innlegg fra Burma:

Relaterte artikler

Èn kommentar

  1. Randomjenta

    Det som har skjedd i Burma har vært helt for jævlig for å si det mildt… Kan tenke meg at du hadde et veldig fascinerende besøk der borte! Burma er et land jeg absolutt ønsker å besøke selv. Kan tenke meg det er ganske så «eye opening». Hvordan var turen din?

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge