I går og i dag har jeg sett to dokumentarer om Kinas fortid og nåtid. En om dramatikken rundt byggingen av Den forbudte by. Den andre heter Siste Tog Hjem, og handler om nåtidens arbeids- og leveforhold i Kina sett gjennom en kinesisk families øyne. 

Den Forbudte By (2008)

For ikke lenge siden ble det oversatt noen gamle dokumenter som avslører at keiser Yongle, som bygget Den Forbudte By, aldri egentlig skulle hatt tronen. Med et statskupp tok han makten i 1402, og flyttet hovedstaden fra Nanjing til Beijing. Gutter fikk kjønnsorganene kuttet av og ble satt i tjeneste i palasset. På samme tid ble mange tusen unge jenter hentet fra Korea for å være i palassets harem. Tusenvis av arbeidere jobbet og døde for Yongles enorme palass, som den dag i dag, 600 år etter det ble bygget, fortsatt er verdens største palass.

Den-forbudte-by-beijing1

I denne dokumentaren har de dramatisert og gjenfortalt mye av det som står i Ming-dynastiets gamle skrifter. Vi følger i hovedsak tre personer som levde nærme keiseren. Konkubinen, Lady Cui, skattemesteren Xia Yuanji og evnukken, Hai Shou.

Selv om jeg ikke er så glad i dramatiserte dokumentarer, skjønner jeg at filmen vanskelig kunne lages uten disse. Dramatiseringene gir oss et interessant innblikk i hvordan menneskene levde på denne tiden. Fra et øyeblikk til et annet kan man bli mistenkt for en ting, og bli henrettet. Eller du må ofre livet ditt for å følge keiseren i graven.

Originaltittel: Secrets of the Forbidden City

Siste Tog Hjem (2009)

Her følger vi en kinesisk familie – foreldrene til to små barn som jobber med å sy klær i storbyen. Kun på nyttårsaften, en eneste dag i året, får foreldrene besøke barna sine på landet. Men når de først kommer hjem, blir maset om gode karakterer og flittig studering for mye for eldstedatra, noe foreldrene ikke tolererer.

dragon-beijing

En ganske spesiell dokumentar, der du er flue på veggen, og bare observerer hva som skjer. Selv om det ikke er mye prating og hendelser i dokumentaren viser klippene mye i seg selv. En del av scenene er nokså lange, noe som gir følelsen av tiden virkelig går sakte i den ensformige jobbing store deler av året.

Dette er en sjokkerende virkelighet for oss her i Norge, nesten helt utenkelig! Jeg har følt utdanningspress hjemmefra selv, men det er ingenting sammenlignet med disse barna. Det er alt de hører virker det som! Og hvis de ikke lykkes, er de dømt til det samme livet som foreldrene – et liv foran symaskinen med kun en dag ferie i året.

Engelsk tittel: Last Train Home

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge