Snorkling med djevelrokker, dagstur til en øde paradisøy, fantastiske solnedganger og innblikk i lokallivet på Mahibadhoo var bare noe av det jeg opplevde de første dagene på øyhopping på Maldivene!

Maldivene kan overhode ikke sammenlignes med andre land på kloden. Og det fikk jeg oppleve allerede da jeg landet i hovedstaden Malé.

Den knapt to kilometer lange øya som utgjør hovedstaden har mer enn nok med å huse de over 130.000 innbyggerne i byen, hvis den ikke også skulle få plass til en landingsstripe. Derfor startet oppholdet på Maldivene med en ferjetur fra flyplassterminalen på naboøya, etterfulgt av en kort biltur. Stuet sammen i en gammel bil med en gjeng andre turister fikk vi se hvordan gatene nesten virket umulig og ferdes i som gående. Mengden mopeder var så stor at det ikke fantes ledige lommer noe sted!

Jeg var imidlertid ikke kommet til Maldivene for å oppleve det kaotiske storbylivet i en av de tettest befolkede byene i verden. Etter en natt i Malé hoppet derfor Kristoffer og jeg på en speedbåt til South Ari Atoll, en av de 26 atollene som utgjør øynasjonen, Maldivene.

 

Før vi ankom Maldivene hadde vi brukt en god stund på å finne informasjon og avgjøre hvilken av de over 1200 øyene vi skulle besøke. Selv om Maldivene lenge har vært et populært reisemål, er budsjettreising på Maldivene et ganske nytt fenomen. Reising på lokaløyer på Maldivene ble ikke mulig før for under 10 år siden da myndighetene åpnet for at lokale kunne bygge gjestehus. Tidligere har det kun vært resort-turisme på Maldivene.

Les mer om budsjettreising i reiseguiden jeg har skrevet for Maldivene.

Et eneste blogginnlegg var all informasjon vi hadde funnet om Mahibadhoo, øya vi var på vei til. Og det var ikke stort mer å finne om atollen den lå i. Men etter det vi hadde forstått var det mulig å se både hvalhai og djevelrokker der, og avstanden fra Malé var ikke så lang at vi trengte å bruke hele budsjettet på dyre sjøfly.

Gjestehuset vi hadde booket på Mahibadhoo hadde heldigvis hjulpet oss med transport til øya også. 35 USD betalte vi per person for en offentlig speedbåt. Ganske dyrt, ja. Alternativet var en lokal ferje som brukte 5-6 timer, og som ikke gikk før dagen etter.

 

Dette er reiseruten for øyhoppingen vi gjorde i South Ari Atoll:

 

Snart lå Malé langt bak oss og vi så ingenting annet enn blått hav på alle kanter. Speedbåten holdt god fart, og planet fint på den rolige havoverflaten. Men plutselig endret fargen på havet seg fra dyp turkis til en lysere nyanse. Det var en grunne i nærheten.

Nå og da så vi små, flate, palmekledde øyer i det fjerne. Ellers var det bare oss og havet.

Mens jeg satt der og skuet ut på alt det blåe kjente jeg meg veldig nysgjerrig på de neste to ukene med øyhopping. Å kunne få innblikk i livet på de lokale øyene føltes mye riktigere enn å bare se de Instagramperfekte luksusresortene, slik de aller fleste besøkende opplever Maldivene. Men jeg var interessert i kontrasten også. Derfor hadde vi booket to netter på resort i løpet av turen.

 

Halvannen time senere kunne vi endelig sette våre bein i havna på Mahibadhoo etter å ha vært innom og sluppet av passasjerer på et par andre øyer.

 

MAHIBADHOO

Kort om øya: Mahibadhoo er atoll-hovedstaden i South Ari Atoll. Øya er rett under en kilometer lang og huser rundt 2000 innbyggere. Som de fleste øyene på Maldivene er Mahibadhoo tilnærmet flat, og består av rette gater der du alltid kan se sjøen i minst en av retningene.

Jeg hadde passet på å plotte inn hvor på øya gjestehuset vårt lå, slik at vi skulle finne frem. Men jammen stod det ikke to karer fra Liberty Guest House og ventet på oss i havna. En for å frakte bagasjen vår på en liten mopedbil, og en annen for å guide oss trygt noen få hundre meter til østspissen av øya. Å bli hentet i havna skulle vise seg å være vanlig gjestehus-service på Maldivene, og det ga oss en ekstra følelse av å være velkommen.

De første inntrykkene var at folk her så ut til å være nokså avslappet, og brydde seg heller ikke stort om at det kom ukjente folk til øya. Ungene lekte, en gruppe mannfolk satt og dinglet i noen husker i skyggen av noen store trær, og med unntak av en lastebil vi gikk forbi var det ingen annen trafikk å se.

 

Innsjekk på Liberty Guesthouse

Liberty Guest House lå fint under noen palmer like ved en sandkledd tupp med et korallrev like utenfor. Stranda ved gjestehuset var likevel ikke privat. Lokale kunne også badet her, og derfor fikk vi beskjed om at det var respektfullt om vi turister badet i noe litt mer tildekkende enn bikini. Maldivene er et muslimsk land, og de fleste damer er heldekket og har enten hijab eller niqab på hodet.

Hovedbygget til gjestehuset bestod av et lyst oppholdsrom og en takterrasse der restauranten lå. Siden gjestehuset ikke var så stort ble vi bedt om å bestille frokost, lunsj og middag litt i forveien.

Vi fikk et helt ålreit rom med air condition, kjøleskap, eget bad og bare noen meter til stranda for 432 kr per natt (inkludert den obligatoriske turistskatten på 3 USD pr pers). Vi kunne også låne gjestehusets kajakker, SUP-brett og snorkelutstyr gratis, hvis vi ville.

Vertskapet var veldig hyggelige og behjelpelige. En av kveldene satt vi lenge og pratet med to av karene som jobbet på gjestehuset om hvordan det var å jobbe på luksusresortene i nærheten, og om hvordan presidenten lovte bort altfor mange øyer til resortbygging.

 

 

Første snorkletur på husrevet

Jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg ut i det krystallklare havet rett utenfor! Endelig skulle jeg få teste om snorkling på Maldivene var så magisk som jeg hadde drømt om.

På grunn av bikini-forbudet tok jeg på en tights som dekket knærne, og en ganske tettsittende trenings-tskjorte. Selv om det føltes litt unaturlig i starten var det egentlig veldig praktisk, siden jeg slapp å smøre meg med så mye solkrem (som jo faktisk bidrar til å ødelegge korallrevene) eller bli solbrent.

Havet kjentes overhode ikke kaldt, og det vil det mest sannsynlig aldri gjøre siden det på Maldivene har en jevn temperatur på rundt 29 grader året rundt. Likevel var det ikke bare å spasere rett ut til korallrevet. Det lå nemlig en grunn lagune med døde koraller de første hundre meterne. Vi måtte da legge oss på svøm og finne kanalene som kunne ta oss ut mot dypere sjø.

Min første tanke var hvor klart vannet var. Jeg kunne se flere tiltalls meter i alle retninger! Og selv om korallene ikke var så imponerende akkurat her var det et yrende liv av småfisk.

 

 

Livet på øya

Flere av dagene vandret vi rundt på øya for å få en følelse av det lokale livet. Mahibadhoo er stort sett dekket av hus, men husene er ofte ikke mer enn to etasjer høye. De største gatene i byen holdt på å bli belagt med brostein, men ellers var de fleste andre bare dekket av sand.

Noe av det jeg fant sjarmerende ved byggestilen på Maldivene var dørene. Hvert hus hadde som oftest ulike farger og tremønstre på dørene, og et skilt der det stod navnet på engelsk og dhivehi (det lokale språket). Noen av dørene var helt nye, mens andre var værslitte med maling som flasset av.

På dagtid føltes øya ganske død, men det er nok fordi det er veldig varmt. De små butikkene stengte og åpnet igjen flere ganger daglig, noe de signaliserte med Open/Closed-skilt på dørene. Vi så imidlertid ingen logikk i når de holdt åpent. Øya har også en stor idrettsbane som har oppfostret flere av spillerne på landslaget til Maldivene.

Å vandre rundt på Mahibadhoo fikk meg til å tenke på hvor annerledes det må være å vokse opp i et slikt lite øysamfunn enn min oppvekst i en bygd i Norge. Selv om det ikke er så mange kilometer mellom hver øy er det ikke vanlig for de lokale og ferdes mye rundt. De har ikke råd til egne båter, og ferja går bare en gang om dagen, eller mindre.

I regnsesongen kan også sjøen være så røff at det ikke er mulig å reise til andre øyer. Det er kanskje ikke så rart at myndighetene nå prøver å samle befolkningen på færre øyer. Tenk bare på utfordringen med skoler, sykehus og frakting av varer!

 

Bortsett fra noen frukttrær her og der var det ikke mye som kunne vokse på Mahibadhoo. Det aller meste av maten er derfor importert fra nabolandene, og det er derfor vanskelig å finne ferske grønnsaker. Selv om de lokale her også spiser en del curry og ris ble det en stor kontrast å komme fra de smakfulle curryene på Sri Lanka til de noe kjedeligere typene på Maldivene.

En av dagene spiste vi lunsj på en liten lokal restaurant. Vi betalte 122 MVR (ca 65 kr) for hver vår hovedrett, to juicer og en flaske vann.

 

 

Solnedgang og stjernehimmel

Da det nærmet seg solnedgang trasket vi over til andre siden av øya få å utforske mer. Her lå en korallstrand full av gamle koraller i ulike størrelser og fasonger. Og dessverre masse søppel. Plastposer, flasker og masse annet skrot lå strødd bortover. Det var trist å se hvor lite lokalbefolkningen så ut til å bry seg om alt dette.

Vi kunne likevel ikke annet enn å bli sjarmert av å se sola kysse horisonten i en eksplosjon av oransje og rosafarger. Solnedgangene her var virkelig enestående, hovedsakelig fordi sola faktisk gikk ned i havet og ikke inn i noe land eller dis i horisonten.

Da det mørknet poppet det også frem tusenvis av stjerner. Og overraskende nok var det ingen mygg eller fluer som forstyrret oss mens vi satt på stranda og stirret opp mot det endeløse universet. Herlig!

 

 

Besøk på Piknikøy

En av utfluktene det er mulig å booke fra Mahibadhoo (og en del andre øyer) er en dagstur til en øde øy, eller som det ofte kalles, piknikøy. Det er fordi det er vanlig å ha med seg lunsj og spise på øya, før man drar tilbake.

Sammen med to franske par og to av karene som jobbet på gjestehuset satt vi oss i en liten speedbåt (Prisen på utfluktene blir ofte billigere hvis det er flere som drar sammen). Båten satt kursen nordover, og 20 minutter senere begynte vi å sakke ned ved en grunne utenfor en liten grønnkledd øy.

Utsikten var som tatt ut av et Photoshoppet bakgrunnsbilde man sitter og drømmer seg bort til på kalde, norske vinterdager. Vannet var så klart at det føltes ut som vi svevde bortover. Og turkisfargene… hva skal jeg si!? Det var hvert fall mange flere enn 50 shades!

Jeg hoppet i land i den finkornede, hvite sanda, og oppdaget til min store glede at vi var helt alene her. Men jeg oppdaget også noe annet. Mellom buskene lå det både tomme juicekartonger, sjampoflasker og plastikkposer. Til og med her kunne vi ikke unnslippe menneskenes forsøpling! 

Da vi nådde tuppen av sandbanken var derfor det første vi gjorde å samle sammen all søpla som hadde blitt skylt opp på land her. Så kunne vi hvert fall prøve å leve i illusjonen om at det finnes én søppelfri øde øy på Maldivene de neste timene.

 

Snorklingen fra piknikøya var bedre enn på husrevet til Mahibadhoo. Jeg så flere av mine favorittfisk, klovnefisk, og både åler og masse stimer med fargerike fisk.

Korallene var fortsatt ganske livløse, men noen steder så vi antydning til farger og liv. Senere lærte jeg at nesten alle korallene ned til 10 meter ble ødelagt på grunn av korallblekingen som skjedde i 2016. Bleking har også skjedd tidligere, men denne gangen varte oppvarmingen av havet såpass lenge at det ble enda mer skader enn tidligere. Det er utrolig trist og erkjenne at vi er skyld i at alle disse vakre korallene sakte men sikkert blir ødelagt.

Livet under havet er helt unikt, og tar vi ikke vare på det vil vi miste et økosystem vi er helt avhengig av å beholde.

 

Etter snorkleturen ble vi servert lunsj under et lite tak gutta fra gjestehuset hadde satt opp.

Mat var imidlertid ikke noe jeg greide å fokusere stort på denne dagen. Følelsen av å befinne seg på en liten øde øy i det Indiske Hav og være omgitt av vakre turkisfarger på alle kanter, var helt surrealistisk. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å forlate dette stedet! 

Heldigvis hadde jeg med drona slik at jeg kunne dokumentere øya og de vakre korallrevene ovenifra også. Det ga et helt nytt perspektiv som vi ikke hadde sjanse til å få fra havnivå. Flere dronebilder fra Maldivene kan du se HER.

 

 

Snorkling med djevelrokker

Siste dagen på Mahibadhoo ønsket vi å booke et møte med djevelrokkene. Dilemmaet vårt var imidlertid om vi skulle dykke eller snorkle med dem. Djevelrokker er store, planktonspisende skapninger med et vingespenn på opptil 7 meter. De kan både oppholde seg like ved overflaten eller lengre ned mot havbunnen ut ifra hvor planktonet befinner seg.

Verten vår på gjestehuset anbefalte snorkling, så da gikk vi for det.

Jeg var spent på hvordan vi skulle finne disse skapningene da. De er jo tross alt ville, og havet er stort. Men snart forsto jeg at båtførerne vet omtrent hvilket område de liker seg best i, siden havet er ekstra rikt på plankton visse steder. Og hver dag foregår det en ny jakt for å finne dem.

Vi var så klart ikke den eneste båten med turister på jakt heller. Rutinen var derfor at hver båt søkte hver for seg. Samtidig speides det bort på nabobåtene. Hvis turistene hopper i havet, betyr det at de har truffet blink, og båtene samles.

Da vi etter 40 minutters båttur kom frem til Manta Point, som de kalte det, var det allerede 5-6 småbåter i en klynge med en bunsj plaskende turister rundt. Det var derfor bare å få på seg snorkleutstyret og hoppe utti.

 

Da jeg dykket under oppdaget jeg ikke mindre enn syv store djevelrokker et par meter under oss! De svevde majestetisk bortover med de store munnene sine på vidt gap, og vi fulgte etter. Følelsen av å flyte rett over disse gigantiske skapningene var helt utrolig. Det er lett å glemme hvor store dyr det finnes i havet! Vi fulgte dem i en times tid før strømmen ble for sterk, og vi mistet dem av syne.

Jeg ble imidlertid litt misunnelige på dykkerne som lå nede på bunnen på cirka 10 meter og fulgte dem derfra. De så ut til å være nærme nok til å kjenne kraften av vingeslagene til djevelrokkene som sirklet rett over dem. Vi får velge dykking neste gang!

 

Videre øyhoppet vi til et todagers opphold på en resort, og to andre lokaløyer i South Ari Atoll. Håper jeg rekker å lage flere innlegg fra dette øyhoppings-eventyret snart!

 

Les mer fra Maldivene:

 

Kunne du tenke deg å besøke lokaløyer på Maldivene? 

11 Kommentarer

  1. Desirée travels

    Fy søren, Ingeborg! Det er ikke litt innafor engang å poste Maldivene på en novembergrå tirsdag, altså. 😉 Det ser bare helt, helt magisk ut, både de sinnssvake blåfargene i havet, de vakre korallene, solnedgangene, stjernehimmelen(!!!), dronebildene og ikke minst å svømme med djevelrokker. Wow! For en fantastisk opplevelse. 🙂 Nå ble jeg inspirert til å stille inn stressfaktoren på 0 og ha en nytelsesferie snart. Takk!

    Svar
    • Hamaca Reiseblogg

      Hahaha, beklager fristelsen! Men jeg kjenner på akkurat det samme selv her jeg sitter i kalde og mørke Norge!! Jeg lengter tilbake ass! Det var en helt eventyrlig opplevelse som jeg virkelig HÅPER jeg får oppleve igjen!!

      Svar
  2. Rundt Ekvator

    Takk for at du tok meg tilbake til paradis 🙂 Maldivene er helt fantastisk og utrolig flotte bilder du har tatt. Vi bodde på en resortøy og jeg ser at det helt klart har sin sjarm og bo på noen av lokaløyene.

    Søppelproblemet er dessverre et problem. Øya Thilafushi, som ikke ligger langt fra Male, er en øy fullstendig laget på søppel (jeg har skrevet et innlegg om problemet). Søppelbåtene henter søppel på atollene og dumper det her. Lang ventetid for lossing har gjort at mange desseverre dumper det i sjøen, noe som fører til forurensing og giftige materialer i lagunen.
    Rundt Ekvator recently posted…Velkommen til KathmanduMy Profile

    Svar
    • Hamaca Reiseblogg

      Ja, neste gang får du besøke lokaløyene og! Det gir en helt annen forståelse av samfunnet der! 😉

      Uff, ja, søppelproblemet er utrolig tragisk! De to siste ukene på Maldivene bodde jeg på øya, Maafushi, og der hadde de heller ikke noe system for å håndtere søppelet. De bare gjorde øya større ved å dumpe alt mulig av søppel i lagunen. Kjempetrist å se!! =/

      Svar
  3. Renates Reiser

    Drømte meg helt bort her, jeg…. haha. Så sinnsykt vakkert! Jeg har nesten ikke ord. Dronebildene er helt fantastiske! Livet under vann så også helt utrolig ut. Det er derimot svært trist å lese om både forsøplingen av de blekte korallene… Hvor skal det liksom ende?

    Svar
    • Hamaca Reiseblogg

      Ja, det er det som gjør det ekstra tragisk. Det er SÅ vakkert landskap, men så er det også så trist å se søppelet og blekingen som vi mennesker forårsaker! =(

      Svar
  4. Mari

    Så nydelig 🙂 Ser ut som helt fantastiske opplevelser. Og så flotte bilder. Takk for at du viser en litt annen side av Maldivene enn det mange gjør. Jeg fikk enda mer lyst til å reise til Maldivene nå! 🙂 Hvordan tror du kunne være er å reise med en to-åring der?

    Svar
    • Hamaca Reiseblogg

      Takk skal du ha, Mari! 😀 Jeg synes det er viktig å få frem at man ikke nødvendigvis trenger å bruke mange titusner på en resort ja, og at man kan få vel så spennende opplevelser andre steder!

      Jeg tror det ville gått fint å reise med en toåring. Øya, Maafushi, som ligger en halvtimes speedbåt-tur fra Malé er f.eks en øy som er ganske utbygd for turisme, men ikke har resort-priser. Der er det mange gjestehus, og de har relativt god standard med AC og eget bad. Det er også en god del forskjellig mat å velge mellom på øya. Hvis du vil dykke eller snorkle finnes det også mange flotte korallrev i nærheten, og prisene her er lavere enn på mange andre øyer siden det finnes mange konkurrerende dykkesentre.

      Svar
  5. Mari

    Helt enig 🙂 Og det er en flott måte å gi litt mer tilbake til de lokale enn på de store resortene. Ble veldig inspirert av innlegget ditt, og veldig reiselysten. Azurblått hav og fine snorklemuligheter frister virkelig nå som høsten har kommet krypende.

    Takk for fine tips. Skal ta en titt på Maafushi!

    Svar
  6. Reiselykke

    Hei, Ingeborg
    Så utrolig mange nydelige bilder fra Maldivene. Har ikke vært der selv, men ser jo at det er et fint sted å dra til!

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge