Hva er det med oss mennesker og soloppganger/nedganger? Hva gjør dem så fascinerende? Kan det være det at verden slik vi kjenner den forandres for en liten stund, og vises i helt andre farger? Eller kanskje fordi livet får et snev av magi?

Min vakreste soloppgangen til nå i livet opplevde jeg en oktobermorgen i 2012…

 

Klokken fem om morgenen var nattbussen fremme. Det var bekmørkt. Ingrid og jeg hadde ikke booket noe sted å sove for natta, og ingen hoteller var åpne så tidlig. En mann med hest og kjerre kom bort og tilbød oss skyss til det beste stedet å se soloppgangen. Vi kunne ikke takke nei.

Et kvarters tid senere stoppet vogna. Kusken ba oss ta frem lommelyktene på mobilene våre. Foran oss kunne vi så vidt skimte konturene av et steintempel.

 

Etter litt kaving gjennom en trang, mørk tunnel nådde vi platået på toppen av tempelet. Nå var det bare å innta plass på steingulvet og vente på at sceneteppet skulle heves. Med unntak av Ingrid og jeg var det kun to fotoglade kinesere og et par tyske backpackere sammen med oss.

Over oss var himmelen dekket av blinkende stjerner. Litt etter litt lysnet det i horisonten. Snart brettet det seg ut en fantastisk panoramautsikt. Spirene på hundrevis av oransje steintempler stakk frem mellom et lag av palmesiluetter. Himmelen skiftet farge fra dyp blå til lilla, også til oransj idét sola viste seg i horisonten.

Dette var mitt første møte med den gamle tempelbyen, Bagan i Burma.

 

Idét de første solstrålene lyste over jordskorpa, dukket en gjeng luftballonger opp fra et område i nærheten. En utsikt som denne hadde nok vært fantastisk å se fra lufta, men det får bli neste gang! Prisen er stiv har jeg hørt..

 

Etter litt dukket også flere turister opp, samt en av de mange kunstselgerne vi senere skulle se mye til i Bagan.

 

Snart lå hele tempellandskapet badet i myke, gule solstråler. Morgenlyset jaget bort trettheten fra den lange nattbussturen og ga oss dagens første varme kjærtegn.

 

For meg bringer soloppganger mystikk og magi inn i livene våre. Landskapet forandrer karakter i en noen øyeblikk, idét verden er iferd med å våkne opp. Jeg får følelsen av å være med på en opplevelse utenom det vanlige. For hvor ofte står man egentlig opp før soloppgang hjemme i Norge?

Hvor så du din vakreste soloppgang/nedgang?

Flere innlegg fra Burma finner du HER.

 

Relaterte artikler

9 Kommentarer

  1. Monica Johansen

    Ser ut som om det var en kjempeopplevelse! Jeg også elsker solnedganger!! Får dessverre sjelden med meg soloppgangene… Tror min favoritt solnedgang var på en sanddyne i Sahara Ørkenen, en helt fantastisk opplevelse! De myke linjene som badet i det flotte lyset og stillheten var helt spesiell… Det var også utrolig gøy å vise min datter på 5 år hennes første solnedgang v Tunhovdsfjorden i sommer. Hun sovnet m et stort smil om munnen 🙂

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca Reiseblogg
      Hamaca Reiseblogg

      Åh, ja. Solnedgang over sanddynene i ørkenen må ha vært utrolig vakkert! Solnedgangene her i Norge er jo også veldig flotte, så skjønner at datteren din ble fornøyd! =)

      Svar
  2. Renates Reiser

    Magisk 🙂

    Jeg elsker solnedganger, men synes soloppgangene er de mest magiske. Det er jo ikke ofte man ser soloppgangen hjemmefra, slik du skriver. De flotteste soloppgangene jeg husker best er den fra en liten båt på Ganges i India, fra Sarangkot i Nepal, fra Filopapposhøyden i Athen, fra fjellet Huashan i Kina og den du har skrevet om her – fra et tempel i Bagan. Det er noe helt spesielt!

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca Reiseblogg
      Hamaca Reiseblogg

      Ja, det er noe eget med soloppganger altså! Soloppgangen fra Pokhara i Nepal, som du nevner, kommer høyt opp på lista mi også! Utrolig vakkert å se de første gylne strålene treffe de snøkledde Himalayafjellene! 😉

      Svar
  3. Mstraveltipsy

    Så utrolig flotte bilder 🙂 jeg er ikke så veldig flink til å få med meg soloppganger når jeg er ute å reiser, men har sett utrolig mange her hjemme ettersom jeg jobbet skift i nesten 10 år og begynte på jobb 05.15 titt og ofte 🙂 Når man ser på bilder i ettertid så ser man jo at det er verdt det å komme seg opp, eller ikke legge seg, slik at man kan se soloppgangene 🙂

    Svar
  4. Marias reise

    For noen fantastiske bilder! Jeg var innom Burma i fjor sommer, men rakk dessverre ikke Bagan (noe jeg har innsett var en stor tabbe i ettertid, for nå mååå jeg jo bare tilbake så snart som mulig!)…

    Min fineste soloppgang var over savannen i Tanzania! Kommer nok aldri til å glemme det synet.

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca Reiseblogg
      Hamaca Reiseblogg

      Oi, det var synd du ikke reiste innom Bagan! Men da har du god grunn til å reise tilbake igjen da hvert fall =) Soloppgang i Tanzania hørtes virkelig magisk ut det og! Der har jeg aldri vært..

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge