Shwedagon Pagoda er et nydelig tempelområde i Yangon som sikker har mye spennende historie. Men istedenfor å legge ut om haugevis av navn og årstall vil jeg heller fortelle om et møte vi hadde med to munker.

I heisen på vei opp til tempelplatået hadde vi få forventninger og liten peiling på hva som ventet oss. Vi var egentlig bare veldig fornøyde fordi vi hadde fått en kupong med gratis trådløst internett inkludert i inngangsbilletten på 5 dollar. Overraskelsen og sjokket ble derfor stor da vi vandret barbeint innover i det gedigne tempelområdet med utallige skinnende gullpagodaer og nydelige utskjæringer.

yangoon-shwedagon-pagoda-1

Det slo oss fort at vi hadde undervurdert størrelsen på tempelet. Igjen og igjen fant nye små veier som førte til nye praktfulle bygninger. Det føltes litt som en labyrint. På grunn av et regnskyll like før, var vi utrolig nok ganske alene som turister, og glemte både tid og sted der vi gikk og beundret utsmykningene.

Bildemotivene stod i kø – det var rett og slett altfor mye å ta bilde av!

Etter å ha knipset noen bilder av et lite alter, snudde jeg meg tilbake mot Ingrid, og så at hun plutselig var omringet av to rødkledde munker. De stod med en nokså utdatert mobil, og ville gjerne ha bilde av dem selv sammen med henne – en tjeneste man helst skulle tenke seg gikk andre veien. Fotografer elsker jo klisjebilder med rødkledde munker (med matchende paraplyer) foran et gulltempel!

Det første guttene gjorde var å kommentere høyden til Ingrid – hun var jo faktisk et halvt hode høyere enn dem, noe de synes var nokså flaut. Deretter fikk de frem på ståtrende engelsk, at de var 19 og 21 år og hadde vandret rundt i tempelet hver dag i snart et år. De sa en hel del mer også, men det var ikke lett å forstå, siden de tydeligvis ikke uttalte alle bokstavene på samme måte som vi gjorde. «Food» ble blant annet til «pod».

Dermed hadde vi plutselig to lokale «guider» til å følge oss rundt i tempelet.

Like etter støtte vi på tre amerikanske fotografer, som beordret de to munkene til å stille seg foran hovedtempelet. Etter å ha knipset et bilde av samme motivet selv, så jeg plutselig at det artigste motivet egentlig var bak meg, av de tre fotografene, som lå på alle fire for å få det beste bildet!

Ingrid og jeg lo godt av dette etterpå!

Da vi gikk videre begynte munkene å spørre oss noen merkelige spørsmål.

– Are you proud of yourself because you’re beautiful and cute? var et av dem.

Vi så på hverandre og lurte fælt på hvor munkene hadde fått disse spørsmåla fra. De gikk rundt med en bok av noe slag, men at det var en frasebok skjønte vi ikke før vi fikk en titt i den selv. Munkene hadde nemlig fått en bok med oversatte engelske setninger som helt tydelig ikke var skrevet av en engelskmann. Noen av spørsmåla ga ingen mening i det hele tatt!

Etter solnedgang kom det større folkemengder til tempelområdet, samt noen myggsvermer.

Da vi stod og skulle si adjø til munkene, slo Ingrid plutselig i refleks til en mygg på kneet. Munkene så litt forfjamset ut, idet de så hva som skjedde – for dem er det jo galt å drepe til og med små mygg! Ingrid beklaget seg veldig, og jeg greide nesten ikke å holde tilbake latteren, før vi kom oss avgårde.

Det siste bildet jeg tok denne dagen var gulltemplene i kontrast mot den blå himmelen – som et eventyrslott.

Hit må jeg dra tilbake, tenkte jeg!

 

3 Kommentarer

  1. Randomjenta

    Wow – for noen bilder! Nydelig sted! Det beste er jo når man ikke vet så mye om stedet man beveger seg inn på, for å bli helt forfjamset over hvor bra det er når man først er der. 😀

    Kjempegøy å høre om møtet mellom dere og munkene også! Det er virkelig menneskene, og møtene med dem, som gjør stedene levende (bokstavelig talt også, haha).

    Du, jeg lurte på en sak. Når du tar bilder (slik som det av den lille jenta med blomstene), spør du om å ta bilde, tar du «langt-unna-snikbilde» eller hvordan går du fram? Jeg synes det kan være vanskelig av og til. Enkelte steder bønnfaller jo menneskene (spesielt barna) om at de vil du skal ta bilde av dem, andre steder spør jeg, men da blir bildene ganske «oppstilte» og litt kunstige. Det beste er jo på en måte snikbildene, da fanger man jo mer av atmosfæren og «det ekte». Bildene dine er alltid så utrolig flotte, så tenkte bare jeg måtte spørre 😉

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca Reiseblogg
      Hamaca Reiseblogg

      Ja, enig, er veldig artig å få den overraskelsesfølelsen altså, og menneskene man møter gjør stedet helt klart enda bedre!

      Det å fotografere mennesker er ikke enkelt nei, men jeg har tvunget meg selv til å bli litt mer frempå i det siste. I de fleste tilfeller enten spør jeg om lov eller prøver å se an hvordan menneskene reagerer. I noen situasjoner peker jeg bare på kameraet og smiler, og da ser jeg fort om de vil bli fotografert eller ikke. Men som du sier, så blir det fort mer oppstilt rett etter man har spurt.

      Bildet av jenta tok jeg raskt da jeg kom rundt et hjørne og så hvor søtt hun satt med blomsterbuketten. Jeg var nokså nærme egentlig, men hun så ut til å sitte i egne tanker. Mange gatefotografer jobber jo på den måten, og så lenge det ikke skader personen jeg tar bilde av, føler jeg det er greit å ta sånne bilder en gang iblant. Det er veldig sjelden jeg går rundt med et teleobjektiv og knipser bilder – da føler jeg meg mer som en paparazzi I Burma brukte jeg nesten bare Tamron 24-70mm objektivet mitt.

      Ved å oppholde meg på samme sted over litt lengre tid enn vanlige turister, er det også lettere å få folk komfortable med kameraet. De som ikke vil bli fotografert kan flytte seg, og man får en slags kontakt med dem man tar bilde av. Jeg kvier meg alltid litt for å ta kontakt, men det er ikke ofte jeg får nei heldigvis =)

      Svar
  2. Ingrid

    Du er så FLINK! Får så lyst til å reise av å se på bildene dine. Ps. digger at vi holder på å le oss i hjel på det ene bildet her:)

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge