nepal-minibus-roof

Muttern, ikke les dette! Seriøst! Det er ikke bra for deg! Jeg skal nemlig fortelle om min skumleste minibussopplevelse noensinne! Turen opp til fjellstrøket, Ilam, i går morges. En syk, syyyyk opplevelse!

Minibuss hørtes supert ut, tenker jeg når Ritika (min nepalvenninne) foreslår turen til Ilam. Alt annet enn de illeluktende, humpete bussene jeg tilbragte 14 timer på fra Kathmandu! Klokken 07.15 skal minibussen være i Damak, finner Ritika ut, selv om det ikke finnes offisielle busstider eller merkede busstopp her. Etter min erfaring kommer bussene når de kommer, og går når de er fylt opp. Og denne gangen er intet unntak skal det vise seg.. Heldigvis har Ritika tilfeldigvis en bekjent på denne minibussen som holder oss oppdatert på hvor bussen befinner seg. For rett før vi skal til å gå ut døra ringer han og sier at bussen har punktert like før Damak..

Min busstur starter derfor ikke før 8.30. Noe som ikke overrasker meg. Tid har ikke helt samme betydning her som i vesten virker det som.. Bagasjen min blir snart spent fast på taket. Jeg krysser fingerne for at den fortsatt er der når jeg kommer frem. Så får jeg beskjed om å sette meg ved siden av sjåføren i forsetet. Plassen min er imidlertid ikke et eget sete, kun en pute som er trykt mellom setene ved siden av, uten noe ordentlig ryggstøtte. Ved siden av meg til venstre sitter ei ung jente med en liten unge i armene, og bortenfor henne en eldre mann. Altså er vi i alt fem stykker i forsetet! I tillegg presser folk seg inn på de supertrange setene bak. Jeg teller raskt over. Vi er oppimot 30 folk inni minibussen som sikkert kun tar 10 passasjerer i Norge!

nepal-buss-accident

Stereoanlegget blir etter vanlig nepalsk standard skrudd på full guffe med nepalsk pop idet vi ruller ut på veien. Første del av turen er i lavlandet, så bortsett fra svingene vi tar mellom veisperringer og noen kryssende kyr er kursen rett og fin. Men veisperringene som har blitt satt opp i sikksakkmønster for å redusere farten, virker tydeligvis mot sin hensikt. Snart ligger nemlig en svær trailer veltet mellom to av sperringene! Trailersjåføren hadde helt klart hatt altfor stor fart i slalomsvingene mellom hinderne!

Etter 45 minutters tid begynner oppstigningen mot Ilam med helt sinnsyke hårnålsvinger. Sjåføren har likevel en stor trang til å kjøre forbi på de aller verst tenkelige stedene. Kun et par av de flere hundre svingene har noen form for rekkverk mot de bratte fjellsidene nedenfor. Jeg greier ikke å la være og tenke på hvor død jeg hadde vært om vi hadde kræsjet med en annen bil og jeg hadde blitt klemt mellom den og alle de 30 menneskene bak meg.. Huff! Karen helt til venstre for meg sitter overraskende nok fredlig og sover, mens vi alle skulder til skulder blir slengt fra side til side i hver sving.

nepal-wooden-bridge

Jeg la tidlig merke til alle de små, svarte plastikkposene som lå klemt mot frontruta. Men det er derimot ikke før jenta ved siden av meg begynner å få brekninger at jeg skjønner hva de brukes til. Oppkast er tydeligvis helt vanlig på denne bussruta. Og etter at posen er fylt opp, blir den kastet rett ut av vinduet, uten tanker om å skåne den vakre naturen utenfor bussvinduet. Jeg vet jeg selv har en tendens til å bli bilsyk, så her er det bare å klistre øynene på veien!

Tuuuuuuuuuuuut! For hver sving eller forbikjøring holder sjåføren inne tuta i flere sekunder. Jeg greier ikke å bestemme meg for hva som gjør mest vondt i ørene, den skingrende nepalmusikken eller den overdøvende tuta! Det er virkelig synd at jeg ikke greier å konsentrere meg om å nyte det flotte åslandskapet utenfor vinduet. Alt jeg tenker på er at jeg må holde ut… 52 km til Ilam står det nå.

Plutselig får jeg øye på en fyr i veikanten som drar en menneskekropp ned i grøfta. Han virker helt stiv og livløs ut ifra det lille glimtet jeg får av han. Hva i svarte?! Jeg ser med store øyne bort på sjåføren. Han snakker ikke engelsk, men gjør et tegn til meg jeg vet betyr alkohol. Var han død? Eller bare skikkelig kanakkas? Jeg har ikke anelse, og får nok aldri vite det heller! Skummelt!

nepal-minibus-road

Når klokken nærmer seg 10.30 begynner det endelig å gå av nok folk til at vi kan sitte tre i bredden foran. For en befrielse! Ryggen og rumpa mi føles helt gåen! Men den gode plassen mellom oss gir nå et nytt problem. I hver krappe sving må jeg nå holde meg fast i dashbordet med både bein og armer! Sjåføren er tydelig helt vant til situasjonen. Han taster litt på telefonen, bytter sanger, nynner litt og gjør et lite bønnerituale med hånden sin hver gang vi kjører forbi et tempel.

Like etter at jenta ved siden av meg har kastet opp for sjette gang, begynner endelig Ilam-skiltene å dukke opp. Takk og pris!! For en lettelse! Jeg overlevde!! Nå er det bare å begynne og grue seg til veien ned..

 

Relaterte artikler

8 Kommentarer

  1. Randomjenta

    Herrefred, blir helt klam i hendene bare av å lese dette. Trafikkulturen i Nepal er langt fra den her hjemme.. 😛 Håper turen ned blir langt roligere, og du får stay safe!

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Trodde liksom jeg var litt vant til å reise med lokaltransport etter å ha reist med buss i diverse andre land i Asia, men Nepal tar kaka altså! Fokuset her er å få så mange folk som mulig inn i bussen, og samtidig gønne på for å komme fort frem.. på sinnsykt bratte fjellveier! Fytti!

      Svar
  2. Reiselykke

    Det hørtes ikke videre hyggelig ut, nei. Pass på deg selv! Håper turen tilbake blir av den roligere sorten …

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Nei, huff, var rett og slett skremmende! Gruer meg virkelig til veien ned kjenner jeg..

      Svar
  3. Mor Hilde

    Gratulerer med at du vant pris for fotobloggen din! Så bra!
    Ikke så glad for å lese om bussturen. Det høres ut til å være veldig farlig! Håper du kommer helskinnet ned og ikke utsetter deg for en sånn tur igjen…

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Huff.. Beklager muttern! Du kan hvert fall ikke si at jeg ikke advarte deg før du leste dette innlegget.. 😉 Ikke meningen å gjøre deg mer bekymret altså! Men visste virkelig ikke at turen skulle bli sånn den ble da jeg satt meg på bussen. Skal gjøre det jeg kan for å unngå flere sånne turer, det kan du være sikker på!

      Svar
  4. Lise-Marie Lia

    HJELP! Det verste for meg var å se den traileren ligge der veltet, så skummelt! Eller kanskje den mannen som ble dratt rundt i grøften og som may or may not være død… Kjenner jeg ble kvalm av bare å lese dette, jeg blir bilsyk på en rett norsk motorvei…

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge