Du trenger ikke å være religiøs for å føle deg himmelfallen på toppen av Kyrkja i Jotunheimen!

En varm tirsdagskveld i juli stod Kristoffer og jeg i friluftsavdelingen på XXL på Gulskogen. Spontant hadde vi bestemt oss for tilbringe de neste dagene i Jotunheimen, men ingen av oss hadde hverken fjellsko eller telt. Klokken var rett over åtte – det var under en time til stengetid.

Vi var klar over at dette var noe av det dummeste vi kunne gjøre – dra på fjelltur uten å ha testet teltet, og uten å ha gått en meter i skoene som vi håpte skulle ta oss til noen av Jotunheimens høyeste topper. Men vi hadde ikke så mye valg heller. Vi ville på tur! Hvilke fjelltopper hadde vi ikke bestemt oss for enda. Kristoffer hadde aldri vært i Jotunheimen, mens det var minst 7 år siden min siste tur dit.

Vi får bestemme oss på veien, besluttet vi. Det viktigste var å komme oss avgårde og få mest mulig ut av de fire dagene vi hadde før mitt bryllupsfoto-oppdrag på lørdag.

Rett før klokka 21 var vi på vei ut av Gulskogen med nytt telt fra Vaude (en produsent ingen av oss hadde hørt om før), hver våre fjellsko og en frappe som skulle holde oss våkne utover kvelden. Planen var å kjøre så lenge vi orket oppover mot Valdres, campe et sted på veien, og kjøre videre morgenen etter.

 

Da vi nådde Lom ute på ettermiddagen hadde vi enda ikke bestemt oss for hvilken topp vil ville bestige dagen etter. Skulle vi dra inn til Glitterheim og bestige Glittertind? Var det meldt bra nok være til å kunne gå til Galdhøpiggen fra Juvasshytta?

Men så husket jeg Kyrkja, en topp jeg leste kjapt om i en DNT-bok om Jotunheimen jeg fant i fatterns bokhylle dagen før.

Kyrkja med sine 2032 meter over havet nådde så vidt 2000-metersgrensen, og var derfor ikke den mest imponerende med tanke på antall høydemeter. Men det var noe med fasongen som gjorde toppen tiltrekkende. Som et kirkespir stakk toppen majestetisk opp fra fjellmassene rundt, og selv om den øverste delen så nokså bratt ut skulle Kyrkja være bestigbar for de fleste. Det var til og med et brudefølge som hadde tatt seg opp dit, husket jeg DNT hadde skrevet i artikkelen.

 

Fra Lom tok vi Riksvei 55 sørvestover og fulgte skiltingen inn i den vakre Leirdalen. Leirvassbu var den turisthytta som lå med lettest tilgang til Kyrkja. Vi tenkte derfor det var et fint sted å parkere. 

 

I over 10 kilometer kjørte vi på en dårlig asfaltert vei langs Leira, den turkisfargede elva som i motsatt vei førte smeltevannet fra de snøkledde toppene høyt der oppe.

 

Snart dukket et grovt og bratt fjell opp i horisonten. Vi kjente raskt igjen formen – det måtte være Kyrkja!

 

Klokka var akkurat rundet 21.00 da vi la i vei fra Leirvassbu med hver vår sekk fylt med soveposer, liggeunderlag, kokeutstyr, kamerautstyr og to kalde øl. 

 

Etter en halvtimes gange langs Leirvatnet fant vi en flat og fin plass i det ellers så steinete landskapet. Teltet satt vi opp på et blunk, men det var verre med kokeapparatet. Det hadde vi så klart glemt å teste før vi tok det med, og det ville ikke fyre opp. 

Middagen ble derfor brødskive med smørost, og litt avokado og tomat. 

 

Utsikten var det imidlertid ingenting å si på. Og mens vi satt og delte en ølboks lurte det seg også noen gylne stråler igjennom det tunge skydekket som fikk landskapet til å se ut som en eventyrillustrasjon. 

 

Leirvassbu og en rekke med strømmaster lå mørk på andre siden av vannet. Å bo på en varm fjellstue er nok hakket mer komfortabelt, men vi hadde i det minste den beste utsikten! 

 

Morgenen etter var vi ute av teltet allerede kl 07.15, og startet oppstigningen mot den kjegleformede steinhaugen. 

 

Halvannen time senere hadde vi nådd foten av Kyrkja. Ingen andre turgåere var å se. For en luksus å ha hele Jotunheimen for oss selv! 

 

Etter å ha klyvd et stykke på store og små steiner nådde vi et flatere platå med fantastisk utsikt. Skylaget begynte å sprekke opp og vi kunne se spor av blått. Perfekt! 

De nye fjellskoa hadde jammen gjort jobben så langt uten å skape altfor store gnagsår. 

 

Det siste partiet opp til toppen var det mest utfordrende. Vi besluttet å sette fra oss sekkene og heller klatre opp den nesten loddrette fjellsiden uten hindringer på ryggen. 

 

Å klatre opp gikk greiere enn forventet, men veien ned skremte meg mer. Et feiltrinn og vi ville rulle mange hundre høydemeter nedover. Det var nok hakket verre for Kristoffer som hadde høydeskrekken å deale med også. 

Nedturen skremte meg likevel ikke fra å nyte panoramautsikten som ventet oss på toppen av det 2032 meter høye fjellet. Det kule med Kyrkja var at toppen var såpass liten at vi kunne se utsikten til alle kanter samtidig. Vi hadde allerede sett en del av panoramaet på veien opp, men da vi rundet toppen så vi også bort mot en ny side av Jotunheimen – mot Galdhøpiggen. 

Her er et 360-bilde jeg tok på toppen:

 

Nedstigningen i det øverste partiet var bratt, men lettere enn vi forventet fordi vi fant en annen sti. Fjellsidene føltes derfor ikke like loddrette. Vi måtte ned på alle fire noen steder, og heis oss ned, men det gikk fint. 

Jeg husket plutselig på brudefølget jeg leste om i DNT-boka. Det må ha vært litt av en bragd å få med hele brudefølget både opp og ned hit. Hva hadde bruden på seg tro? Hadde hun klatret opp her med brudekjole? 

 

På veien tilbake var de aller fleste snøkledde toppene badet i varmt sollys. Også fjellvannene virket enda blåere og de karrige fjellsidene mer gylne.

For et spektakulært terreng og en herlig topptur til mitt nye favorittfjell i Jotunheimen! 

 

Hvordan komme seg til Leirvassbu?

  • BIL: Bilveien fra Riksvei 55 til Leirvassbu er 15 km og stiger med 450 høydemeter. Det tar omtrent en time fra Lom. Det koster 60 kroner i bommen.
  • BUSS: Du kan nå Leirvassbu direkte med buss fra Oslo. Valdresekspressen kjører hver dag kl 13.05 helt inn til Leirvassbu. Turen koster rundt en 500-lapp (avhengig av når du bestiller) og tar 7 timer og 15 minutter.
  • GÅ: En dagsmarsj på merkede stier fra Olavsbu (10,4 km) Spiterstulen (15,1 km) eller Gjendebu (18,7 km).

 

Hva er ditt favorittfjell i Jotunheimen?

Relaterte artikler

8 Kommentarer

  1. Tina Reiser

    Ser ut som en helt fantastisk tur! Har faktisk aldri hørt om Kyrkja, men fjellet må absolutt være med på listen over fjellturer jeg vil oppleve 🙂

    Svar
  2. Renates Reiser

    For en panorama! Tror dere valgte rette fjellet å bestige den dagen, ja. 🙂 Kan vel ikke si at jeg har noe favorittfjell i Jotunheimen, når jeg bare har vært på ett av dem. Dessuten var det tåkete på toppen den dagen jeg besøkte Galdhøpiggen, så jeg burde vel ta turen tilbake til dette strøket en annen gang, for jeg skjønner det er så mye mer å se!

    Svar
    • Hamaca Reiseblogg

      Æsjda, ja, det er nok ikke uvanlig med dårlig vær på Galdhøpiggen! Vi var der dagen etter og hadde strålende vær, heldigvis 😀 Var ikke så verst utsikt derfra heller!

      Svar
  3. Inger Johanne Rønneberg

    Knutsholstind store er utrolig flott🌞Ble fridd til der og svarte ja💃🏃🏽

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge