I dagens samfunn er det ikke mange aktiviteter som tiltrekker alle og enhver, og som får en haug nordmenn opp fra sofakroken og ut i friluft. Men ski-VM har jammen klart det. Store og små, gammel og ung – alle er vi med for å heie frem Norges skiløpere til gull! 

 

Etter å ha sett mange av skirennene på TV hele uka hadde jeg mer og mer lyst til å dra inn til Kollen selv. Jeg er egentlig ikke no veldig stor sportsentusiast selv, men akkurat den VM-stemninga smittet meg hele veien igjennom TV-apparatet og kan gi hvem som helst lysten til å delta på den store folkefesten. En klassekamerat og jeg bestemte oss derfor i siste liten for å ta turen fra Rena til Oslo for å se på den siste øvelsen i årets VM, nemlig 5-mila for menn.

Det var en litt merkelig følelse å sette kursen mot Oslo med skiutstyr og tursekk – det er liksom ikke det første man tenker på å gjøre i Oslo, men allerede på T-banestasjonen møtte vi andre likesinnede, og skjønte at vi ikke kom til å bli alene. Vi fikk heldigvis parkere hos noen bekjente av min klassekamerat, og derfra tok vi skia i hendene og satt oss på T-bane til Sognsvann.

Fra Sognsvann fulgte vi folkemengden ut i skiløypene som allerede var stappfulle av folk. Jeg har aldri opplevd så mange mennesker i et skispor, og jeg håper også jeg slepper å gjøre det igjen, men akkurat denne dagen gjorde det ikke så mye. Det største problemet var å rekke fram i tide. Før oppoverbakkene ble det stillestående skikøer med unger og pulker og gående og utolmodige og turgåere. Alt i en herlig gjeng.

Løypene gikk for det meste oppover, og jeg hadde så klart tatt på meg altfor mye tøy (jeg hater å så og fryse!!). To ullstilongser, en joggebukse og en vindbukse, ullsokker, ulltrøye og fleezegenser. Sola skinte fra knallblåhimmel og vårstemninga var aldeles nydelig etter tre-fire bikkjekalde måneder i kullehølet Rena.

Omsider kom vi til en liten landsby midt oppe i skaugen. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg fikk øye på telt etter telt, og lavo etter lavo bortover ved løypa. Små TV’er, radioer, griller og bål stod om hverandre, og folkemengdene ble tettere og tettere.

Vi skjønte fort at en plass ved løypa var umulig å finne. Her stod det allerede tusner på tusner med spente tilskuere. Vi måtte virkelig kjempe for å komme oss avgårde i folkemengden, og det var vanskelig å se noe som helst av løypa. Endelig fant vi oss et sted med en liten åpning i mengden, der det var utsikt opp i den ene bakken før Frognerseteren, så der ble vi stående.

Plutselig begynte tilskuerne å rope, bjelle og flagge, uten at vi skjønte hva som foregikk, men det visste seg å bli et tegn på at det skjedde noe i løypene. Heldigvis hadde jeg tatt med meg mp3-spilleren min med radio, så vi stod der med hver vår propp i øret og hvert vårt speilreflekskamera og kikket utover folkehavet. Hovedfeltet var gjerne rundt 20 skiløpere i starten, så vi fikk se ryggene til løperne mens de gikk de bratte løypene opp mot Frognerseteren. Det må være en sinnsyk følelse å bli heiet fram av en så stor folkemengde!

 

Siste runden ble det klart at gullet sto mellom svenske Hellner og Northug. Alle flokket seg rundt radioene sine, og det ble plutselig ganske stille blant alle menneskene. Vi hørte om noe knall og fall like før mål, men at Northug heldigvis var på beina fortsatt. Northug og Hellner spurtet inn mot mål, men heldigvis ble det norsk gull enda en gang, og folkemengden sprutet ut i glede! Nok et gull til Norge! HURRA!

Vi hadde ikke spist siden frokost, så endelig fikk vi i oss litt ordentlig turmat. Grillpølser smaker alltid best ute i skogen. Kakao og solbærtoddy ved siden av. En spennende, annerledes og morsom dag. Synd det er så lenge mellom hver gang det skjer sånne store arrangementer!

Hva synes du om VM-sirkuset? Fikk du opplevd stemningen?

 

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge