Jo, det skal jeg dele med dere nå! Da jeg meldte meg som frivillig synes jeg nemlig det var vanskelig å finne informasjon om hvordan en arbeidsdag som frivillig så ut i praksis. Her er min erfaring etter 3 uker med Dråpen i Havet på Chios.

Det er lett å tenke at man møter kun sorg og fortvilelse på et sted bebodd av folk som har flyktet fra krig, vold og det som verre er. Heldigvis er dette ganske så langt fra virkeligheten. Hvis jeg skal oppsummere tiden min på Chios vil jeg heller beskrive den som positiv og ekstremt lærerik.

Naturlig nok er det mange gripende historier. Man får føle på både urettferdighet og håpløshet. Likevel svinger det fort fra de seriøse pratene til de mer hverdagslige samtalene med både humor og diskusjon av felles interesser. I bunn og grunn tror jeg nok vi alle er mennesker som prøver å deale med de problemene vi har ved å knytte gode relasjoner og ha det gøy når vi kan.

 

I starten følte jeg at jeg ikke fikk bidratt like mye som jeg hadde sett for meg. Jeg reddet ingen fra å drukne eller gjorde livet deres betydelig bedre. Likevel så jeg etterhvert verdien i å opprettholde en slags fast hverdagsrutine for dem som bodde i campen, og ikke minst å være der som medmennesker.

Vi frivillige var ikke utdannede psykologer, men vi hadde tid til å høre på frustrasjon og håpløshet. Vi hadde tid til å sosialisere og utvikle vennskap, og vi hadde tid til å gi en klem i en fortvilet situasjon. Vi hadde også en unik mulighet til å lære om hverandres kultur og ulike livshistorier. Ofte tror jeg dette er vel så viktig som klassisk nødhjelp. Det kan bidra til gjensidig respekt, følelsen av å bli hørt og forstått, samt at disse historiene blir spredd videre til våre egne hjemland.

 

Jeg kommer til å skrive mer om menneskemøtene jeg hadde i et annet innlegg. Først ønsker jeg å starte med det praktiske.

De av dere som har fulgt meg på Snapchat (@Hamacareise) vet allerede litt av hva jeg opplevde på Chios. Jeg prøvde så ofte jeg kunne å dele opplevelsene mine gjennom dagen, og snakke til dere om hva jeg følte og lærte.

Her er en liten oppsummering av Chios-oppholdet i Snapchat-øyeblikk: 

 

Forberedelser

Jeg har allerede skrevet litt om hvordan jeg valgte ut organisasjonen jeg jobbet for. Det ble norske, Dråpen i Havet, som har hjulpet flyktninger i Hellas i noen år nå.

Kravene for å være frivillig i Dråpen i Havet var at jeg kunne bidra i minst 10 dager og at jeg var over 25 år. Via en liten søknad på nett oppga jeg hvilke datoer jeg ønsket å jobbe som frivillig. Datoene måtte enten være en mandag eller en torsdag, siden dette var dagene Dråpen i Havet tok inn nye frivillige.

Deretter gikk søknaden til godkjenning. For meg tok det flere uker å få klart svar siden det var mange frivillige som søkte i samme tidsperiode. Vær derfor tidlig ute hvis du ønsker å være frivillig. Jeg fikk ikke svar før en uke før min startdato, og da måtte jeg hive meg rundt for å ordne bosted og flybilletter. Sommeren er nok likevel en litt mer populær tid å reise, så det er nok ikke alltid slik.

 

FINANSIERING

Vi frivillige i Dråpen i Havet betalte alle utgifter for reisen og oppholdet selv. Jeg brukte som vanlig Trail Wallet, min favoritt-budsjettapp, til å beregne kostnadene mine slik at jeg kan dele med dere hvor mye jeg brukte.

Flybilletter: Det går ingen direktefly mellom Norge og Chios. På veien til Hellas mellomlandet jeg derfor i Aten og tok et innenlandsfly videre til Chios. Hjem fikk jeg et smart tips om å fly fra Izmir, en Tyrkisk by som kun ligger en 45 minutters båttur og en times busstur fra Chios. Der gikk det direktefly en gang i uka til Oslo.

2879 kr (+380 kr for visum og båt til Tyrkia) = 3259 kr

Bosted: Jeg endte opp med et enkeltrom på Alex Rooms i Chios by til 20 EUR natta. Etter 13 dager var imidlertid rommet booket av noen andre, så da flyttet jeg inn med Manon, ei hyggelig fransk frivillig jeg ble godt kjent med. Rommene var ganske enkle og hadde ikke kjøkken, men kjøleskap og air condition.

158 kr i gjennomsnitt pr natt = 3318 kr

Mat og drikke: Da jeg søkte etter bosted prøvde jeg å finne ett med kjøkken, men i den perioden jeg skulle reise var det allerede mye fullbooket, til og med på AirBnb. Jeg endte derfor opp med å spise yoghurt og musli på rommet til frokost, og spise lunsj og middag ute.

150 kr pr dag (inkl alkohol) = 3150 kr

Til sammen ble dette 9727 kr for 3 ukers frivillig arbeid på Chios. I tillegg brukte jeg litt penger på noen aktiviteter og på leie av scooter, så den reelle kostnaden ble nok mellom 10 og 11.000 kr.

 

Om Chios

Chios (uttales Kios) viste seg å være en overraskende idyllisk øy som ligger tett opp til fastlandet i Tyrkia. På det smaleste skiller bare 7 km hav Chios og Tyrkia. Det er derfor ikke så rart at øya har blitt en populær destinasjon for flyktninger. Til tider har det vært opp til 3000 flyktninger her, men under mitt besøk lå tallet på rundt halvparten.

Om lag 50.000 fastboende holder til på øya som måler 50 km fra nord til sør. Under mitt besøk utforsket jeg øya med scooter ved et par anledninger og fikk se både gammeldagse middelalderbyer, turkisblå bukter, koselige tavernaer og fjell på over 1000 moh. Det jeg likte ekstra godt med Chios var også at det ikke fantes en eneste skandinavisk charterturist på øya. Chios har alt en vakker ferieøy skal ha, bare ikke direktefly fra Norge. Hurra!

 

Souda Camp

Vi i Dråpen i Havet jobbet i Souda camp, en av to flyktningleirer på Chios. Souda ligger nord i Chios by i en kløft like ved en lang festningsmur. I den ene enden er det en steinstrand med utsikt mot havet og Tyrkia i det fjerne.

På et tidspunkt skal det ha vært så mye som 1400 flyktninger her, og da var også hele stranda fylt opp av telt. Nå var det imidlertid rykter om at campen skulle bli nedlagt, men ingen hadde peiling på tidspunkt eller om det faktisk stemte. Det vi likevel observerte var at de aller fleste flyktningfamiliene ble plassert i leiligheter og hus i nærheten, og at bare unge mannfolk så ut til å være igjen i Souda.

Nesten hver dag kom det likevel familier fra leiligheter og folk fra Vial, den andre campen på øya, for å få left-overs fra måltidene i Souda. En av grunnene var blant annet at maten i Vial visstnok var mye dårligere. Det virket også som det ikke var noen ting å gjøre i Vial siden campen lå i ingenmannsland inne på øya. En del av flyktningene fra Vial var derfor også med på aktiviteter og badet på stranden her.

Selv om det stadig kom noen nye båter med flyktninger fra Tyrkia ble det ikke plassert noen nye flyktninger i Souda mens jeg var der. De ble sendt til Vial. Jeg observerte også at en del av teltene i campen ble slått sammen og at flere puljer med flyktninger ble sendt til Aten. Det så likevel ikke ut til å bety at de fikk permanent opphold med det første. Flere jeg var i kontakt med bodde i og rundt Aten i lengre tid uten å vite noe om når eller om de fikk opphold i landet.

Vi frivillige var veldig sjelden inne i selve Souda camp fordi vi ikke hadde noe med driften der å gjøre, og at det ikke passet seg å valse inn i folks hjem. Våre oppgaver var stort sett rett på utsiden mellom campen og havet.

 

Våre oppgaver 

Hovedkommunikasjonen mellom oss frivillige og koordinatorene i Dråpen i Havet foregikk på en lukket Facebook-gruppe og en chat. Dagens arbeidsplan ble vanligvis publisert dagen i forveien, slik at vi visste hvilke skift vi skulle møte opp på. De ulike oppgavene for oss frivillige var:

  • Utdeling og vakthold ved måltider: Hver dag stod Dråpen i Havet og Samaritan’s Purse for utdeling av frokost, middag og lunsj i Souda. Vår jobb bestod i å pakke riktig antall porsjoner når matkortene til flyktningene hadde blitt registrert av Samaritan’s Purse. Vi stod også vakt ved gjerdene for å passe på at det ikke kom barn innenfor utdelingsområdet og at folk gikk i riktig kø (det var 4 køer; høy prioritet, prioritet, menn og kvinner).
  • Strandvakt: Et 2 timers skift der man passet på badende unger og delte ut isvann. Ofte ble det til at man fikk gode samtaler med folk som satt seg ned.
  • Rekreasjonsaktiviteter: Rett etter frokost var det lagt opp til at de som ville kunne være med på aktiviteter som maling, armbåndlaging og ulike brettspill.
  • Utdeling av sekker og barnevogner: Dette var for folk som hadde fått tillatelse til å reise til Aten, eller som skulle bli deportert.
  • Hente vann, is og handle: Denne oppgaven gikk gjerne til dem som hadde tilgang på bil. Vann og is måtte hentes et stykke unna, og det skulle handles inn til testasjonen ved frokosten og til butikken.
  • Dråpebutikken: I tillegg hadde vi også vakter i Dråpebutikken, som jeg har skrevet om lengre ned i innlegget.

Vanligvis bestod en arbeidsdag av 3-5 økter, og det var mulig å komme med ønsker om bytting, fri eller mer/mindre jobb bare man sa ifra litt på forhånd.

 

Dråpe-butikken

Et tilleggsprosjekt til oppgavene i campen var å ferdigstille en egen klesbutikk for flyktingene, slik at de kunne «handle med verdighet», som det ble kalt. Vanligvis fikk flyktingene bare utdelt tilfeldige klær i poser uten å ha noe kontroll om klærne falt i smak eller passet i størrelse. Ved å ha en egen butikk med en Dråpe-valuta kunne vi sørge for at folk kunne komme å handle det de trengte på vanlig måte og at alle fikk like mye.

Da jeg kom til øya tok jeg og noen av de andre frivillige over jobben med å ferdigstille hyller og møbler i butikken, samt vaske ned gulv og vegger. Deretter fylte vi hyllene, og innredet den slik at den fikk en mer butikk-aktig atmosfære med prøverom og lekekrok til barn.

Det var veldig stas å få være med på hele prosessen fra start (nesten hvert fall) til slutt hvor jeg fikk se hvordan det funket i praksis.

 

Livet utenfor campen

Tiden på Chios bestod så klart ikke bare i jobbing. Vi frivillige hadde også tid til å bli godt kjent gjennom middager på kvelden, gresk dansing og sightseeing på øya. De frivillige jeg møtte på Chios var folk fra nesten hele verden. Både fra Sør-Amerika, USA, Singapore og mange ulike land i Europa. Jeg fikk høre at det vanligvis var 70% jenter, men da jeg kom var det ca 50/50 gutter og jenter.

Vi hadde alle ulike bakgrunner og utdanninger, men likevel merket jeg en felles åpenhet blant de frivillig. Jeg opplevde de fleste som veldig samfunnsengasjerte og inkluderende mennesker. Noen valgte å reise her i ferien sin, andre var mellom jobber, og noen var pensjonister.

Det var også fascinerende og imponerende å se hvordan folk brukte ferdighetene sine til å bidra på sin måte. Noen var gode til å organisere, noen til å sy, noen til å snekre, og jeg bidro litt med mine foto- og sosiale medie-ferdigheter. Siden mange av flyktningene snakket ulike språk var det også utrolig hvordan det alltid var en eller annen frivillig som kunne prate f.eks fransk, tyrkisk, spansk, arabisk eller hindi. En god del flyktninger kunne litt engelsk, og noen kunne til og med et par fraser på norsk (Blant annet «Hva skjer a baghera?» og «Jeg elsker deg»).

Det tok ikke lang tid før jeg hadde blitt del av en liten gjeng med artige folk. Vi dro blant annet og badet sammen mellom skiftene, utforsket øya, var på Holy Mary-feiring til langt på natt og fikk oss et stamsted hvor de serverte digge smultringer.

Alt i alt må jeg si at Chios-oppholdet var en utrolig minnerik, lærerik og verdifull opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Og jeg kan virkelig anbefale dette videre hvis du ønsker en litt annerledes type reise. Jeg håper virkelig å gjøre noe av det samme når jeg nå skal reise på fulltid i en lengre periode. Det finnes helt sikker masse andre spennende frivillig-prosjekter å delta rundt i verden! 

Kom gjerne med spørsmål om det å være frivillig, hvis du skulle ha noen =) 

Relaterte artikler

2 Kommentarer

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge