Etter en uke blant vakre fjellformasjoner og støvete veier i Cappadocia, begynte vi å kjenne på lengselen etter turkist hav og sand mellom tærne. Men hvor kunne vi dra for å slippe unna de store resortene og de norsktalende innkastere på Tyrkias solkyst? Fantes det i det hele tatt noen koselige kystperler igjen i Antalya-området? 

På en tyrkisk reiseblogg fant jeg en mulig ledetråd. Cirali skulle visstnok være et rolig sted utenfor allfarvei med lang strand, koselige pensjonater, lav partyfaktor og noen interessante attraksjoner rett i nærheten. Det høres perfekt ut, ble reisekompis, Thomas og jeg enige om, og plottet stedet inn på kartet.

I halvannen time fulgte vi veien sørover fra Antalya i lille Rødhette, vår trofaste leiebil, en rød Nissan Micra. Den skilte seg markant ut fra alle de andre hvite bilene på veien i Tyrkia. Fra hovedveien snirklet vi oss 7 km og 350 høydemeter nedover til vi endelig så havet. Godt gjemt mellom åser og frodig vegetasjon lå Cirali, en søvnig landsby med en 3,5 km lang stand.

Er dette vårt lille ferieparadis? undret jeg, men turte ikke å håpe for mye før vi hadde tatt en gåtur i området.

 

cirali-idyllisk-strandperle-tyrkia

Ut ifra researchen virket det som Cirali huset en rekke koselige pensjonater, men for å holde alle muligehter åpne bestilte vi ikke rom på forhånd. Vi parkerte heller bilen ved stranda og gikk rundt for å måle sjarm-faktoren og prisene.

Første sted vi kom forbi var Oleander, et pensjonat med helt enkle rom og en hyggelig restaurant. Men stedet manglet en hel del sjarm-poeng, konkluderte vi, og gikk videre. Rundt en sving og inn en ny vei fant vi Villa Lukka. Vi falt straks for sjarmen til de koselige bungalowene i en velpleid hage. Likevel synes vi prisen var litt over det vi hadde håpet (180 TL = 540 kr pr natt). Bostedsletingen fortsatte.

Vi gikk videre langs en brosteinslagt vei og gjennom en nesten komplett tunnel av frodige trær og busker. I enden lå Mila Pensiyon, et hvitmalt toetasjes bygg som ønsket oss velkommen med turkise dører og hengende bougainvillear. Innenfor lå en gresskledd hage med en slags turkismalt hestevogn innredet med knallrøde puter, flere hengekøyer og palmer. Herlig! Full score på sjarm!

Men det var ikke bare hagen vi traff blink med. For 120 TL natten (360 kroner), samme pris som på Oleander, kunne vi få et dobbelt så stort rom og i tillegg eget kjøkken og vaskemaskin! Solgt!

 

2016-04-30_0001

Over frokostbordet på Mila Pensiyon hag en haug med hatter som gjester hadde lagt igjen, og som nye gjester nå kunne ha glede av.

2016-04-30_0002

Vertinnen vår viste seg å være ei hyggelig dame som hadde flyttet ned til Cirali fra Istanbul for bare en uke siden. Eieren av gjestehuset var en gammel kjenning, fortalte hun, og da han trengte en engelsktalende vert, så hun ikke noe grunn til å bli igjen i Istanbul. Å ta imot gjester her var en perfekt kombinasjon med jobben som oversetter.

Da Rødhette hadde funnet seg en plass i skyggen og bagasjen var trygt plantet på rommet, var vi ikke sene med å pakke frem flippfloppene. Det er bare å ta til venstre i oppkjørselen og følge stien til dere ser stranda, instruerte vertinnen vår oss.

Jeg tror vi allerede her, vandrende på stien mellom sitrontrær og flaksende høner, begynte å falle for denne lille bortgjemte landsbyperlen.

 

2016-04-30_0020

2016-04-30_0019

Nede på stranda fant vi et lite område med parasoller og solsenger, men mesteparten av av stranda virket ellers ganske øde. Vi slo oss ned på strandrestauranten, Karakus, med utsikt mot det åpne havet. Selv om jeg tidligere på dagen ble servert en uspiselig svartbrent aubergine til lunsj i en by lengre nord, dristet jeg meg til å prøve retten med grillede grønnsaker her også. Det merkelige med den svartbrente auberginen var at servitøren insisterte på at det var slik de alltid lagde grillet aubergine. Heldigvis viste det seg å ikke være tilfelle i Cirali.

Grønnsakene var perfekt grillet, og jeg fikk også med en skål yoghurtdressing og en tomatsaus. Yum! Med en nydelig havutsikt fra bordet kunne vi ikke spurt om en bedre middag!

 

2016-04-30_0015

2016-05-03_0001

Neste morgen ruslet vi til stranda i nitiden. Det var skummelt få andre turister å se! Vi kunne velge blant samtlige solsenger i første rekke! Og solstolene og solsengene kunne til og med brukes gratis så lenge vi kjøpte en drink eller to på restauranten ovenfor. Følelsen var så langt fra det jeg husker fra charter-Tyrkia man kan komme! Før min reisekarriere startet var jeg på to charterturer til de klassiske Sydendestinasjonene, Alanya og Side. Men å få den samme laidbacke og sjarmerende opplevelsen der tror jeg er vanskelig.

Det slo meg igjen og igjen hvor avslappet og koselig alt virket i Cirali. På stranda fantes ingen slitsomme selgere. Heller ingen turistgrupper. Jeg så kun et lite knippe backpackere, noen kjærestepar, en eneste norsk barnefamilie og noen tyrkiske storfamilier.

Alt lå til rette for å gli inn i en deilig rytme av soling, bading, spising og avslapping i hagen på pensjonatet!

 

2016-04-30_0017

2016-04-30_0014

Da vi bestilte iskaffe på stranda, fikk vi også servert to deilige sjokolademuffins!

2016-04-30_0018

Morgen nummer to bestemte vi oss imidlertid for å stille vekkerklokken på 05.30. Jeg er vanligvis ikke noe morgenperson, men for de riktige grunnene kan jeg likevel greie å true kroppen vekk fra den varme dynen.

Som ivrig fotograf har jeg ofte erfart hvor lønnsomt det kan være å stå opp tidlig for å dra nytte av det vakre morgenlyset. Etter kalkulasjonene til Thomas sin soloppgang-app skulle sola titte opp fra sjøen kl 06.09, noe som viste seg å stemme rimelig nøyaktig.

På vei ut fra gjestehuset var de eneste lydene vi hørte deilig fuglekvitter. Jeg hadde forventet å finne stranda helt øde, men da vi kom ned rett før solnedgang stod det tre damer og fotograferte hverandre med de vakre rosa- og oransjefargene i horisonten. Likevel viste dette seg å være de eneste menneskelige skikkelsene å skimte på hele stranda.

 

2016-04-30_0012

2016-05-01_0001

Det var imidlertid en annen våken gjeng som spant rundt i sanda. Bikkjer – i alle størrelser og fasonger, men heldigvis ikke av den aggressive sorten. Først synes vi hundene var irriterende fordi de gikk i veien for fotograferingen vår, men snart oppdaget vi at bikkjene var et veldig godt «hund i soloppgangen»-motiv.

 

2016-04-30_0013

2016-04-30_0011

En fisker stod alene på stranda rett før vi kom bort til Olympos.

Da mye av oransjefargen fra soloppgang hadde forsvunnet, vandret vi bortover mot enden av stranda i retning sør. På turen fikk vi selskap av en skjønn middels stor bikkje med hvit pels og en brun flekk på baken. Han logret fornøyd med halen og virket særdeles fornøyd fordi han fikk æren av å være guiden vår til en av Ciralis spesielle attraksjoner, Olympos. Helt i enden av stranda, oppover et vakkert elveleie lå en ruinby der de eldste delene kan dateres tilbake til år 300 f.Kr. På den tiden var byen en del av området som het Lykia, mens en del av de «yngre» bygningene ble bygget da Olympos var under Romerriket.

Først så det ut til å bare være et par gamle steinbygninger ved elva, men jo lengre inn vi gikk, jo mer av byen fikk vi se. Det føltes litt som å gå på oppdagelsesferd og finne en glemt ruinby for første gang. Inne i et lite skogholt stod en bit av en høy mur med en stor port. Resten av byggematerialene lå spredt utover skogbunnen. Det var som å gå inn i et filmsett!

 

2016-04-30_0007

2016-04-30_0004

2016-04-30_0008

2016-04-30_0006

2016-04-30_0005

2016-04-30_0009

2016-04-30_0010

 

Klokken 8, da frokosten startet, var vi tilbake på pensjonatet igjen. Den nye hundevennen vår hadde også fulgte med oss hele veien og lagt seg pliktoppfyllende utenfor pensjonatets dører. Vi fikk nesten litt dårlig samvittighet der vi satt for at vofsen ikke fikk litt frokost han og.

Vi synes begge det var kjipt at vi ikke hadde mer enn to dager å tilbringe i vakre Cirali. Men idét jeg satt meg for å se på bosteder på vårt neste reisemål oppdaget jeg noe merkelig med kalenderen. Jammen hadde vi ikke greid å beregne feil på tiden vi hadde igjen! Ikke vet jeg hvordan, men nå viste det seg at vi hadde en hel dag til overs!

Det tok ikke mange sekundene før vi var borte hos vertinnen vår for å spørre om rommet vårt var ledig en natt til – og det var det heldigvis! Å få tilbringe et helt døgn til i vårt lille ferieparadis føltes som en ekstragave fra allerede så gavmilde Cirali! For en lykke!

2016-04-30_0021

Praktisk informasjon

Beste tid å dra: I april, mai, september og oktober er det mest behagelig temperatur og minst turister.

Bosteder: Cirali har mange koselige pensjonater. Jeg kan varmt anbefale stedet vi bodde som het Mila Pensiyon. Det hadde utrolig koselige verter, en skjønn hage, 150 meter til stranda og god frokost for bare 120 TL (360 kr).

Hvordan komme seg dit? Direktefly med Norwegian fra Gardermoen til Antalya. Dolmus (minibuss) eller leiebil 1,5 times kjøring sør fra Antalya.

Andre spesielle attraksjoner i Cirali

  • Evigbrennende flammer (Yanartas/Chimaera) – Et fjellområde der flammer naturlig kommer opp, og skal ha gjort det i minst 2500 år. Fra en parkeringsplass nordvest fra Cirali sentrum følger man en bratt sti en kilometer, og kommer da opp til området med flammene.
  • Skilpaddeklekking – I juni starter skilpaddene å legge egg på stranda. Vakter passer da på at det blir plassert kurver over redene og at ingen ødelegger dem. I august og september foregår klekkingen. Det er da de skjønne skilpaddeungene skal finne veien til sjøen. Stranda er da forbudt å gå på om natten, men det skal visst være mulig å observere de små skapningene på avstand.

 

4 Kommentarer

  1. Norwegian Wanderluster

    Så nydelig det var der! Jeg elsker å følge med på bloggen din, synes det er kjempegøy å se bilder fra alle de fine plassene du har vært. Ønsker at jeg kan reise rundt slik som deg også en dag!

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge