Hvordan har det seg at mitt første møte med Kappadokia ble et 2,5 times langt besøk hos to teppeselgere? Jo, her skal du få høre:

Over et fjellpass, gjennom flere byer og over lange støvete sletter måtte vi for å komme til Kappadokia, et område jeg lenge har drømt om å besøke på grunn av de vakre fjellformasjonene. Akkurat idét solen takker for seg ruller Thomas og jeg inn i områdets hovedby, Göreme, etter 8 timers kjøring. Fra takterassen sjelner vi så vidt de høye, spisse steinpillarene før mørket faller på.

Morgenen etter er vi uthvilte og spente på å starte utforskingen av det spektakulære landskapet. Vi bestemmer oss for å begynne Kappadokia-besøket i Göreme Open Air Museum, som kun ligger en liten spasertur unna. Stedet skal være en av de mest kjente turistattraksjonene fordi det inneholde Kappadokias best bevarte kapeller og freskoer funnet inne i huler i fjellet.

 

2016-04-23_0010

På veien går vi gjennom Göreme sentrum som akkurat er i ferd med å våkne til liv. Vi er glade for å se at det på denne tiden av året ikke er så mange besøkende i Kappadokia heller.

Vi kommer til et kryss og følger skiltet mot Open Air Museum til høyre. På venstre side av veien får jeg øye på en parkert sykkel og et tre der det henger tyrkiske tepper. Et sjarmerende motiv, tenker jeg for meg selv, og tar et par bilder. Jeg skal akkurat til å gå idet jeg oppdager at teppeselgeren har fått øye på meg.

 

2016-04-23_0003

Topp, nå kommer det vel en tirade med salgstriks! Jeg gjør meg klar for å avvise han, slik jeg vanligvis gjør med innpåslitne selgere, men når han starter å prate på litt utydelig engelsk hører jeg plutselig ordet donkey inne i setningen.

– «Sorry, what?» spør jeg.

«I usually have a donkey here, but today it might rain», gjentar den skallede selgeren i gul picetskjorte. «Kom inn her så skal jeg vise deg.»

 

2016-04-23_0005

Kjenner du varsellampene blinke? Ja, jeg og, men av en eller annen grunn følger jeg likevel med inn i butikken. Eselet pirrer nysgjerrigheten min. Snart står jeg innenfor og kikker på et litt medtatt sammensydd grønt esel. Og slik starter et to og en halv times besøk hos brødrene Ali og Hakan – men tro det eller ei – uten shopping inkludert.

Eselet er ikke det eneste teppeselgeren, Ali, vil vise meg. Innerst i butikken henger et bilde av han og skuespiller, Nicolas Cage, ikledd svart skinnjakke.

– «He has been here two times», forteller Ali stolt, og tar frem bildet han har på Instagram også.

 

2016-04-23_0002

2016-04-23_0004

Enda er det ikke nevnt et ord om alle de forskjellige antikvitetene han har til salgs i butikken. Men når han hører at vi er fotografer vil han vise oss noe helt spesielt, sier han. Han henter ned en støvete stoffkiste og fisker ut tre gamle utgaver av National Geographics magasin – det eldste fra 1919! Vi blir med en gang nysgjerrige og blar i de medtatte sidene. Grunnen til at han har akkurat disse tre utgavene er at alle inneholder artikler om Kappadokia. Hvor mye kan disse koste, undrer vi, og spør.

– «Å, nei. Disse er ikke til salgs», forsikrer han. De er en gave fra en tidligere kunde som hadde vært innom.

 

2016-04-23_0011

Snart kommer også en annen mann med samme kroppsfasong som Ali inn i butikken. Navnet hans er Hakan, og han viser seg å være Alis bror. Den eneste store forskjellen på Ali og Hakan er at Hakan har et tett grålig skjegg. Han er eieren av butikken, får vi vite, men han er altfor rastløs til å stå i butikken hele dagen. Hakan liker bedre å vimse rundt og drikke te med naboene, ta et slag Okey (tyrkisk brettspill) eller ta seg en gåtur i området.

Ali derimot ser ut til å like butikkselgerlivet. Mye på grunn av hans store kjærlighet for katter. Etter å ha vist oss bilde av Nicolas Cage oppdager jeg nemlig at Instagramprofilen hans er full av kattebilder.

Og like etter kommer jammen den mest avfotograferte katten spankulerende inn døra. Den skjønne hvite, svarte og oransje katten finner seg fort til rette og klatret rundt på stablene av tepper.

– «Den har blitt så bortskjemt at den ikke spiser tørrfor lengre», ler Ali og peker på den fulle skåla med tørrfor. Kattens mor hadde de tatt seg av en kald vinter da de fant henne forlatt utendørs, forteller Ali, og deretter fikk hun fire kattunger. Dette er den de beholdt.

Ikke lenge etter forsvinner Ali for å dra til nabobutikken og kjøpe inn pølsepålegg til katten.

 

2016-04-23_0008

Mens Ali er i nabobutikken tar Hakan over pratingen. Han styrer samtalen over på noe helt annet enn katter og amerikanske skuespillere.

«Tror du på et liv etter døden», spør Hakan når vi kommer inn på religionstema.

«Jeg er litt usikker», svarer jeg litt fordi jeg faktisk er usikker og litt fordi jeg lurer på hvor han vil med denne samtalen.

«Ok, da vil jeg gjerne fortelle deg en historie,» sier han. «To tvillinger ligger i mors mage og nyter å få alt de trenger av næring og varme. Men hva skjer når navlestrengen – livslinen med næring – blir brutt, under de. Finnes det noe liv etter dette? Den ene mener det ikke er noen som mater dem og holder dem i livet, fordi det ikke er noe bevis for det. Den andre derimot stiller spørsmålet om det faktisk finnes noe mer på andre siden enn det de kan forestille seg derfra.»

 

2016-04-23_0006

Jeg liker denne illustrasjonen på spørsmålet hans. For selv om vi mennesker ikke vet om det er noe liv etter døden, bør vi hvert fall ikke utelukke det.

Før jeg rekker og tenke så mye mer på livet etter døden, svinges samtalen videre over på tepper. Men ikke for å pushe de gamle teppene på oss. Heller for å fortelle hvorfor han er så glad i å samle på dem. Hakan ser ut til å like å samle på gjenstander med en spesiell historie. Han viser oss blant annet et teppe med en bil på – det eneste tyrkiske teppet med bil de noengang har kommet over i Kappadokia. Samt et teppe der veveren vevde litt av håret sitt inn i mønsteret.

Selv har jeg aldri hatt så stor interesse for tepper, men jeg liker hvordan tingene i butikken kommer med interessante historier. De nye teppene man får kjøpt nå om dagen har en helt annen historie. Kappadokia er et område som er kjent for teppene sine, men de fleste teppene som selges i Kappadokia nå er laget i Kina eller India, sier Hakan.

 

2016-04-23_0012

Etter tredje påfyll av tyrkisk te kommer Hakan med et forslag.

– «Jeg kan vise dere min favorittgåtur her i Kappadokia. Jeg trenger å bevege meg litt. Bussen går rett utenfor her. Det er bare å ta den 5 minutter, og deretter følge Sword Valley ned hit igjen. Det vil ikke ta mer enn 30 minutter», forsikrer Hakan.

Thomas og jeg ser på hverandre og vurderer. Vi var jo på vei til Open Air Museum, men er raskt enige om at en gåtur med en lokalmann helt sikkert er mye mer spennende.

Etter en kort dolmus-tur (minibuss), er vi på vei nedover en grusvei og inn i en av Kappadokias mange daler. I butikken snakket Hakan om hvor deilig han synes det er å gå rolig på tur for å ta inn alle inntrykk, men dette viste seg og ikke gjelde i praksis. Han suser avgårde bortover stiene, mens vi så vidt rekker å fotografere på veien.

 

2016-04-23_0021

2016-04-23_0017

Dalen blir etter hvert trangere og trangere. Bratte fjellsider tårner over oss på hver side, og noen steder er glippen mellom fjellveggene så vidt store nok til at vi ta oss frem i. På de bratteste stedene er det satt opp stiger for at vi i det hele tatt skal komme frem.

Vi føler plutselig vi er på en ekspedisjon langt inne i et ubebodd område!

 

2016-04-23_0013

2016-04-23_0014

Men helt ubebodd er det likevel ikke. I flere av fjellveggene får vi øye på hull der det tidligere skal ha bodd huleboere. Hakan forteller at det er fritt frem for besøkende å bo der nå også hvis de vil.

 

2016-04-23_0015

2016-04-23_0018

Deretter åpner dalen seg opp igjen og vi spaserer inn i et område med mange stilige fjellformasjoner, disse også med huler i. I en av dem finner vi et bittelite kapell med noen falmede freskoer som tydeligvis er over 1000 år gamle. Det er visst slike freskoer det er mye av dit vi opprinnelig skulle, Open Air Museum, men det er jo mye kulere å finne disse stedene helt på egenhånd!

 

2016-04-23_0016

2016-04-23_0019

Hakan prøver å nærme seg en av hestene som gresser her, men får snart tydelig beskjed fra bakbeina til hesten at kroppskontakt ikke er ønsket. Heldigvis slipper Hakan med en advarsel.

 

2016-04-23_0020

2016-04-23_0022

På vei tilbake slår det oss igjen hvor viktig det er å følge tilfeldighetene og gripe sjanser. Hadde jeg ikke sagt ja til å se på det merkelige eselet inne i butikken, hadde vi aldri fått to nye bekjentskap, opplevd alle de interessante og morsomme samtalene og fått utforsket Sword Valley!

Denne opplevelsen illustrerer også hvor fort det er å glemme at selgerne vi går forbi på turistattraksjonene også er helt vanlige, hyggelige mennesker med interessante historier. Det er bare ikke alltid like lett å komme innpå dem på den måten. Men disse brødrene satt definitivt gode samtaler og opplevelser foran pushing av salg. Det kunne vi også lese på Trip Advisor i ettertid der flere reisende hadde hatt den samme gode opplevelsen som oss.

Takk til brødrene Ali og Hakan for en minneverdig velkomst til Kappadokia! 

(Er du i Göreme og vil ta en tur innom dem heter butikken «Hakan Kilim»)

Andre innlegg fra Tyrkia

 

Relaterte artikler

9 Kommentarer

  1. Jørn

    Spennende å lese om dette stedet! Prøvde dere overnatting i hotellene i fjellene? Hvordan kom dere forresten hit? Har sett at det går buss fra Ankara, men at man også kan fly fra Istanbul.
    Jørn recently posted…Guide til BerlinMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca Reiseblogg
      Hamaca Reiseblogg

      Hei Jørn! Vi leide bil i Antalya og kjørte hit selv siden vi skal utforske litt mer av Tyrkia og. Men hvis du bare ønsker å besøke Cappadocia ville jeg nok ha flydd via Istanbul eller tatt buss fra Ankara ja. Vi bodde på et cave hotel, men rommene var ikke så grotteaktige som vi hadde håpet. Det finnes veldig mange grottehoteller her! Det gjelder bare å finne et som faktisk ER bygget inn i fjellet. Navnet «cave hotel» er det nemlig veldig mange som bruker uten at det faktisk er inne i fjellet.

      Svar
      • Jørn

        Høres spennende ut å gjøre det på denne måten, jeg må nok se det litt an hvor mye tid det blir når vi eventuelt skal se dette stedet (tar det som en selvfølge at det skjer en gang, selv om ingenting er planlagt!). Har jo lyst til å bo i et «skikkelig» cave hotel når man først ser Cappadocia 🙂

  2. Lise-Marie

    For et fint innlegg og en koselig historie! Det må være utrolig spennende å oppleve slike steder på den måten 😀

    Svar
  3. Renates Reiser

    For en herlig opplevelse og skildring, Ingeborg! Jeg minnes også Kappadokia som et av de mest gjestfrie stedene jeg har besøkt. Jeg fikk gratis middag hos en eldre kar jeg hadde møtt bare en gang tidligere, masse gratis te og koselige samtaler og fikk virkelig møte en helt annen Tyrkia enn hva jeg kan tenke meg de fleste møter på solkysten sør i landet. Gleder meg til å lese mer!

    Svar
  4. Marianne - Glimt av verden

    Fint eksempel på at gode opplevelser ikke nødvendigvis krever planlegging! Gleder meg til å forhåpentligvis få lese flere innlegg om magiske Kappadokia. Alltid gøy å lese om steder man har vært på og mimre tilbake, og Kappadokia er et av mine (mange) favorittsteder der ute i verden 🙂
    Marianne – Glimt av verden recently posted…Ørkenlignende landskap i PolenMy Profile

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge