I Paris skjedde et av mine verste mareritt. Min kjære reisekompis og trofaste arbeidsverktøy, Mr. Sony A7rII, ble tatt fra meg. Og derfor måtte jeg dessverre avslutte Frankrike-oppholdet tidligere en planlagt.

Jeg kan fortsatt nesten ikke tro det. I det ene øyeblikket satt vi og nippet til vin og spiste baguette med hummus på en idyllisk plass rett ved Saint-Martin-kanalen i Paris. I det neste ble alt forandret da jeg oppdaget at veska mi var vesentlig lettere enn tidligere på kvelden. Kameraet var borte.

Hvordan noen har greid å ta det fra meg skjønner jeg fortsatt ikke! Spesielt da jeg oppdaget at vedkommende også hadde åpnet lommeboka mi og tatt ut 100 EUR, mens resten av innholdet lå igjen.

For en merkelig følelse. Følelsen av å være naken uten å være det. Og følelsen av å være kameraløs uten å egentlig være det. Jeg hadde jo fortsatt mobilkamera og 360-kameraet. Men likevel.

Hvem er det som holder i det akkurat nå? Hvor er bildene jeg tok? Hvor vil min kjære Sony ende opp? 

Jeg hadde tilbragt nesten en uke i Paris. Byen ikke hadde imponert meg ved første øyekast, men de siste dagene hadde jeg endelig begynte å kose meg der. Denne søndagen var været strålende og gradestokken viste 25 grader. Min franske venninne, Manon og jeg skulle nyte en utendørs piknik i byens hippe strøk med et vennepar av henne.

 

Canal Saint-Martin er en del av Paris jeg virkelig fikk sansen for. Manon og jeg brukte flere timer på å utforske kanalen både opp og ned. Langs veien fant vi småkoselige butikker, høye gangbroer, brusende sluser, en båt med jazzmusikk og forelskede par som delte en flaske vin. En herlig ettermiddag!

Etter en tur på matbutikken satt vi oss på noen trappetrinn der kanalen buet slakt mot høyre. Venneparet hennes dukket snart opp og viste seg å være både hyggelige, engelsktalende og på mange måter likesinnede. Stemningen var god, og jeg kjente at kroppen var fylt med den deilige reise-godfølelsen som plutselig oppstår når man minst venter det.

Men jeg burde ha passet enda bedre på veska. Jeg husker at jeg et sekund vurderte å flytte den mens jeg satt der. Eller ta reima rundt beinet. Men det satt jo ingen i umiddelbar nærhet. Det føltes trygt. Folk var ikke veldig nærgående, og dette var ikke et typisk turistområde. I tillegg stod veska mi rett ved beinet mitt mellom Manon og meg, og venneparet til Manon hadde ansiktet i retning oss. Nå i ettertid husker jeg likevel godt den franske bulldogen. Jeg hadde sett den tidligere på kvelden da vi gikk der. Plutselig stod den og forsynte seg av maten vår. Dama som eide den så også kjent ut. Alle fire skjente på bikkja og dyttet den unna.

Deretter fortsatte den hyggelig praten. Jeg fikk gode Paris-tips om hvilke steder og gåtturer jeg burde sjekke ut de neste dagene, og brukte maps.me på mobilen til å merke av steder på kartet. Likevel var det et eller annet jeg ville hente ut fra veska mi, og snudde meg for å finne det frem. Det var da jeg oppdaget at veska var dratt omtrent en halvmeter lengre bort enn der jeg hadde satt den.

 

Det tok ikke mange sekundene før jeg skjønte hva som hadde skjedd.

– Kameraet mitt er borte, utbrøt jeg. De andre skøyt opp fra plassene sine og begynte å sjekke området rundt der de satt. Men nei, ingen kamera var å se. Og ingen av oss hadde en anelse om hvor det hadde tatt veien. Vi hadde jo sittet der hele tiden, uten at noe mistenksomt hadde skjedd.

Helt til dette tidspunktet i min reisekarriere kunne jeg stolt si at jeg aldri hadde blitt frastjålet noen gjenstander på reise. Nå derimot hadde det skjedd. En av de første tankene jeg kan huske jeg tenkte var – det måtte jo skje en gang…

Likevel hadde jeg aldri trodd det skulle skje på denne måten. Uten at hverken jeg eller de rundt meg merket noe som helst. Jeg ville heller gjettet på at jeg skulle bli ranet med kniv i Sør-Amerika eller oppdage at noen verdisaker manglet når jeg kom tilbake på hotellrommet.

Vi hadde ikke annet valg enn å pakke sammen og komme oss til politiet. Men snart la jeg merke til dem igjen. Dama og bikkja jeg hadde sett noen timer tidligere lengre oppe langs kanalen. Manon hadde stoppet en stund for å hilse på en gammel kjenning da den svarte franske bulldogen strøk meg langs beinet.

Jeg ba de andre spørre henne om hun hadde sett noe. Magefølelsen min sa at det var et eller annet mistenksomt med henne. Da de spurte virket hun ikke overrasket over at jeg var blitt robbet. Hun sa at hun kjente dem som satt rundt, og at hun skulle si ifra hvis hun fant ut av noe. Etter hvert sa hun til og med at hun skulle sende over bildene om hun fant dem. Utrolig merkelig. Vi hadde likevel ikke noen annen mulighet enn å gå fra stedet.

Jeg ble helt i ørska etterpå, og gikk på autopilot etter de andre. De fant heldigvis en politistasjon like ved og geleidet meg dit. Jeg følte en nummenhet i kroppen, og en tomhet. Jeg bannet en hel del. De andre tre som alle har bodd i Paris i lengre perioder virket nesten enda mer sjokket et meg. De beklaget flere ganger, men det var jo virkelig ikke deres feil!

Snart begynte tanker rundt det praktiske med tyveriet å spinne rundt i hodet mitt. Det føltes utrolig kjipt å mistet alle bildene jeg tok mens vi gikk langs kanalen! Været hadde vært nydelig og det var mest folk ute her på søndager, hadde Manon sagt. Jeg vil mest sannsynlig ikke ha mulighet til å ta dem igjen.

Heldigvis hadde jeg byttet minnekort tidligere på dagen, så det var bra.

Men hva skal jeg gjøre i Paris uten et kamera? Er det bare å dra hjem til Norge da eller?! Hva med reiseforsikringen? Hvor mye var det den dekket igjen? Og vil jeg kunne få det nye kamerautstyret i tide før Sri Lanka-turen?!

 

Imens snakket Manon med en politimann på togstasjonen. Vi fikk beskjed om å fylle ut et fransk anmeldelsesskjema hjemme på nettet og få en time på politistasjonen dagen etter.

Akkurat da var jeg veldig takknemlig for at jeg var sammen med Manon som snakket fransk. Politiet i Frankrike er ikke akkurat kjent for å kunne snakke godt engelsk, selv i en turistby som Paris.

Tilbake i leiligheten fylte vi ut skjemaet. Ellers var det ikke mye annet å gjøre enn å gå og legge seg, og håpe på at forsikringen og politianmeldelsen ville ordne seg. I et land som Frankrike bør vel slike ting ordne seg ganske rask, husker jeg at jeg betrygget meg selv med før jeg sovnet.

Dessverre skulle det ikke vise seg å bli så enkelt. Maken til lite hjelpsomme tjenestefolk skal man lete lenge etter! Her snakker vi helt ulik informasjon fra forskjellige politibetjenter, åpningstider som ikke stemmer, betjenter som er mer opptatt å prate med familien på telefonen enn å hjelpe, ingen engelskkunnskaper, og plutselig beskjed om at vi ikke kan få time før tre dager senere…

Til slutt bestemte jeg meg for å reise hjem, siden det var superviktig at jeg fikk ordnet nytt kamera før Sri Lanka, og fordi jeg i dagene etter tyveriet også ble skikkelig forkjølet. Jeg krysset fingrer og tær for at det holdt å fylle ut anmeldelsespapirer på politiet.no, slik damen på forsikringsselskapet foreslo (uten å virke helt sikker på at det ville bli godkjent).

Bilde av meg og kameraet et par timer før det ble stjålet.

Nå har det gått noen uker, og jeg har lagt hendelsen litt bak meg. Jeg innser at det hele kunne gått så mye verre. Det kunne ha skjedd på en mer brutal måte. Mobilen kunne også lagt i veska, men heldigvis satt jeg med den i hånda. Lommeboka med alle kortene mine kunne blitt stjålet. Jeg kunne også hatt mer fotoutstyr med meg.

Men likevel. Dette er viktig lærdom. Tyveri kan faktisk skje hvor og når jeg minst venter det. Og det kan foregå helt udramatisk og umerkelig.

Heldigvis har alt ordnet seg nå i ettertid, selv om det tok litt tid. Dagen før avreise til Sri Lanka hjalp min tidligere sjef på Scandinavian Photo meg å ordne nytt kamera og objektiv til en god pris (slik at jeg ikke tapte penger), pluss at jeg fikk mail om at jeg skulle få forsikringspengene på konto om noen dager. Det var virkelig en lettelse!!

 

Les også om Mitt kleine førstemøte med Frankrike her.

Relaterte artikler

4 Kommentarer

  1. Tine

    Ej, hvor ærgerligt! Jeg fik engang stjålet alt i Peru, inkl pas, kontanter og mine hævekort (heldigvis var jeg lige mødtes med min kusine, som så lagde ud for alt på resten af turen). Det føles forfærdeligt og man blamer sig selv så meget! Men den slags sker jo og heldigvis løste det sig. Er glad for at du fik købt et nyt kamera og fik ordnet forsikringen 🙂 Forsat god rejse!

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca Reiseblogg
      Hamaca Reiseblogg

      Uff, ja, det hørtes kjipt ut! Men godt du reiste med ei venninne da hvert fall. I slike situasjoner er man VELDIG sårbar hvis man reiser alene!
      Det ordnet seg heldigvis for min del også, takk og pris! 😀

      Svar
  2. Jørn - Bilivoka

    Så utrolig kjipt! Mistet selv nesten alt kamerautsyret i Afrika ved et ran tidligere i år, men fikk heldigvis dekket det av forsikringen. Gjorde også at jeg fikk muligheten til å oppgradere utstyret litt og hadde heldigvis backup av alle bildene på minnekortene.

    Så bra at du får alt dekket og har ordnet nytt kamera før reisen til Sri Lanka! Når det først skulle gå så ille så var det vel litt flaks at A7RIII nettopp har kommet ut og kanskje presser prisene på A7RII litt ned 🙂
    Jørn – Bilivoka recently posted…Helt i GrenselandMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca Reiseblogg
      Hamaca Reiseblogg

      Æsj, ikke bare meg som opplevde dette nylig, skjønner jeg! Godt du hadde reiseforsikring og backup av bildene da. Det er jo minnene som er det viktigste! 🙂

      Jeg hadde også håpet at prisen skulle bli litt bedre på A7rII siden det er har kommet en ny modell, men den hadde ikke falt noe da jeg dro. Heldigvis fikk jeg likevel en hyggelig pris av Sony og min tidligere arbeidsgiver på Scandinavian Photo, så det var helt topp! 😀

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge