Tidligere denne måneden ble jeg invitert på en lokal ost og vin-aften på min første kveld i Frankrike. Det bøy på flere uventede og kleine situasjoner, fikk jeg erfare.

Etter mange år med reising slo det meg at jeg fremdeles aldri hadde spist en croissant på et patisserie i Paris, eller i det hele tatt befunnet meg på fransk territorium. Under Hellasturen i august skjønte jeg imidlertid at det var på tide å vurdere Frankrike som reisemål da jeg ble kjent med Manon, ei morsom fransk jente jeg delte rom med på Chios.

Hun lokket med fotturer ved familiehjemmet i Alpene og sene kvelder på utesteder i Paris. Denne muligheten måtte jeg ikke la gå fra meg. Å kunne utforske nye plasser med en lokalkjent er alltid den beste måten å oppleve et land på!

 

I starten av oktober satt jeg meg derfor på flyet i retning Europas høyeste punkt. Manon bodde nemlig vakkert til med førsteklasses utsikt til selveste Mont Blanc. Første nettene av Frankrike-oppholdet skulle altså tilbringes på pikerommet til Manon i foreldrenes alpehus like ved Chamonix.

Allerede første kvelden i Frankrike skulle det vise seg at jeg fikk en frisk introduksjon til både landets spesialiteter; ost og vin, samt, noen for meg, ukjente franske manerer.

– De prater ikke engelsk da, advarte Manon meg, og refererte til de to kameratene som hadde invitert oss på middag. Men hun var villig til å oversette, sa hun. Å starte oppholdet med en ordentlig fransk kveld – på fransk, var noe jeg absolutt ikke hadde noe imot. Spesielt siden fransk er et språk jeg ikke har noe imot å lytte til i timesvis, og fordi jeg alltid har vært svak for gutter som er flinke på kjøkkenet.

Engasjert sa jeg til Manon hvor imponert jeg var over at kameratene hennes ba oss på middag. Hun kikket rart tilbake på meg. Norske gutter som lager annet enn spagetti bolognese og Grandiosa vokser ikke akkurat på trær, fortalte jeg. Dette var tydeligvis ikke en problemstilling Manon hadde vært borti før.

– Alle franske gutter kan lage mat, sa hun og lo.

 

Før min første franske aften kunne begynne måtte vinen til vertskapet kjøpes inn. Ikke mindre en tre lange hyllerader med vin møtte oss i den lokale matbutikken. Jeg ble totalt overveldet og hadde mest sannsynlig stått der enda, hvis ikke Manon hadde skjært igjennom og foreslått «den mest crappy vinen» (Vin de Merde, det var faktisk navnet). Den skulle visstnok være en av de bedre blant de billigere vinene, mente hun.

Noen kilometer unna opp en bratt sidevei bodde Manons kompis, Joe, i en nyoppusset rekkehusleilighet. Han dukket snart opp i døra for å ønske oss velkommen. På vei bort gikk det imidlertid opp for meg at jeg ikke visste hva som var den mest passende måten å hilse på. På Chios hadde Manon introdusert meg for kyssing på kinnene. Mens jeg på min side hadde vist henne hvordan en ordentlig norsk bamseklem skulle utføres. Jeg ble usikker. Var kyssing på kinnene noe jeg burde gjøre nå?

Før avreise hadde jeg ikke tenkt særlig mye på at jeg nå skulle til en ny kultur med ukjente regler for hvordan jeg burde te meg. Jeg var jo tross alt fortsatt i Vest-Europa, hvor ulikt kunne det være?

Etter en kjapp vurdering gikk jeg for det tryggeste – den gode gamle handshaken. Det føltes likevel litt stivere og rarere enn jeg var vant til hjemme. Senere fikk jeg en imidlertid en liten aldri så liten skjennepreken fra Manon. Det var kyssing på kinnet som gjaldt her.

Joe var tydelig stolt over at han hadde pusset opp det meste av leiligheten selv og innredet med egenkonstruerte tremøbler. Ikke overraskende var det aller første rommet vi ble introdusert for et vinrom. Her var det både rekker med vin, likør og utstyr til hjemmebrenning. Det tok ikke lang tid før Manon, Joe og deres felles kompis, Fred, var i full diskusjon på fransk. Alle hadde helt klart en sterk mening om dette temaet – hva nå enn det var.

Jeg så spørrende bort på Manon.

– Vi prøver å velge ut vinen, svarte hun, før jeg rakk å spørre engang. Så klart.

 

Oppe i andre etasje tok det ikke lang tid før både skinke, ost, pistasjnøtter og vin stod på bordet.

– Vin eller øl, spurte verten meg.

– Øl, datt det ut av meg, før jeg engang rakk å tenke meg om. Det var det jeg hadde drukket mest i Norge i det siste, og det kjentes som en deilig tørstedrikk etter flere timers reise fra Norge. Jeg merket imidlertid fort hvor feil denne beslutningen var. Jeg var jo i vinens hjemland! Og blant de andre tre var det ikke noe spørsmål en gang. Dette var helt klart en vinkveld.

Jeg får fortsette med vin etter ølen da, tenkte jeg, og tok meg en slurk. Lite visste jeg om at jeg igjen hadde gått på en fransk etikette-blemme. Ingen begynner å drikke av glasset før alle har skålet. Og når man skåler skal alle se hverandre i øynene før man tar en slurk.

– Santé, skål!

Jeg hadde ikke rukket å være i Frankrike i mer enn et par timer. Likevel hadde jeg allerede greid å bryte flere av de uskrevne kulturreglene. Hvorfor jeg ikke engang hadde vurdert å google meg opp på fransk etikette før jeg dro føltes nå helt idiotisk.

Slik Manon hadde advart var det ikke mange engelske ord som forlot leppene til gutta den første tiden, men de var likevel veldig høflige og hyggelige. Selv om mye av samtalene gikk på fransk, skjønte jeg fort hva favorittsamtaleemnet var.

– Enten snakker vi om mat, lager mat eller spiser mat, konkluderte Manon da vi snakket om hva som var typisk for franskmenn. Etter denne kvelden betvilte jeg aldri dette utsagnet.

Og apropos mat. Snart ble det satt frem en toetasjes stekeplate midt på bordet, en tallerken med store skiver ost i forskjellige varianter og en kjele med kokte poteter. Vi hadde akkurat blitt servert en av Frankrikes spesialiteter, Raclette. Poteter med smeltet ost. En nokså enkel, men også overraskende god rett.

 

Mens vinflaska ble tommere og tommere fløt samtalen lettere og lettere på ikke bare ett språk, men tre. For det første kunne gutta tydeligvis vesentlig mer engelsk enn det de ga uttrykk for i starten. De fleste franskmenn har lært litt engelsk på skolen, men det er ikke ofte det blir praktisert. Men med et par glass vin innabords blir man fort en smule mindre selvkritisk, noe jeg opplevde selv også.

For anledningen hentet jeg frem de få franske glosene jeg kunne, samt hermet etter de andre.

– Je m’appelle Inga. J’aime la mousse au chocolat.

De andre så på meg med store øyne, som om jeg hadde sagt noe helt brilliant. Deretter ba de meg si noe på norsk. Jeg dro frem noen vilkårlige setninger. Også da så de på hverandre og kommenterte til hverandre på fransk.

– Wow, det er skikkelig sexy når du prater både fransk og norsk, oversetter Manon snart. Vi bryter alle ut i latter. Helt siden jeg hadde fransk i åttende klasse har jeg aldri trodd jeg skulle greie å uttale franske ord på riktig måte fordi jeg sliter med å skarre på R’en. Men betydde dette at jeg faktisk burde gi fransk en ny sjanse likevel?! Kanskje det! Artig!

Snart var ostefatet nesten tomt. På tide med noe søtt! Det viste seg at Joe hadde disket opp med eplekake for anledningen, noe jeg nok en gang ble imponert over. At gutter i 20-årene tar seg tid til å bake er jo bare helt utrolig! Manon var tydeligvis ikke av samme oppfatning.

– This is not good.

Overrasket så jeg bort på Manon. Kaken var kanskje ikke den beste jeg har smakt, men jeg tenkte likevel det var hyggelig å si noe positivt til fyren som hadde laget sin første eplekake. I Norge er vi jo vant til å gi komplimenter uansett hvordan maten smaker når vi er bedt bort på middag. Her merket jeg imidlertid enda en kulturforskjell. Folk er jammen ikke redde for å si meningen sin. Joe så ikke ut til å ta seg nær av Manons kritiske kommentarer, og alle spiste likevel opp med meste av kakestykket sitt.

Kvelden avsluttes med hjemmebrygget fruktlikør servert i noen shotteglass jeg husker litt for godt fra fester hos unge menn hjemme i Norge.

– Hvilket vil du ha? blir jeg spurt, og får valget mellom doggy style-glasset eller trillebår-glasset.

Kanskje franske og norske gutter ikke er så ulike likevel?

 

 

Relaterte artikler

3 Kommentarer

  1. Kjersti

    Haha, så fantastisk! Jeg har aldri vært på middag hjemme hos noen i Frankrike, men jeg ville helt sikkert tabbet meg ut jeg også. Må si jeg liker tanken på mer ærlighet rundt matbordet. Hvorfor må jeg si at maten er god hvis jeg ikke mener det? Er det egentlig særlig høflig å lyve til folk? Hvis maten jeg serverer ikke smaker godt, så vil jeg mye heller at folk sier fra enn at de tvinger i seg mat de ikke liker. Noe har de skjønt i Frankrike 🙂
    Kjersti recently posted…Osprey Talia 30 – ryggsekk til hverdagsbrukMy Profile

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge