Vårt første møte med Nederland fikk vi i en tilfeldig utplukket landsby like over grensa fra Nord-Tyskland. En skjønn, liten byidyll ved navn Winsum, som verken var nevnt i Lonely Planetboka vår eller som vi kjente igjen fra research på forhånd. 

Vi parkerte bilen, som allerede hadde rundet 100 mil, og tok bena fatt for å få et ordentlig inntrykk. Det første som slo oss var hvor uvant det var at all bebyggelsen var av murstein. De fleste husene var rød-brune med markerte og pyntede vinduer og dører. I vinduene stod nøye plasserte skulpturer, krukker eller lignende, mens det tydeligvis også var veldig populært å ha hengende hjerter. Husene hadde også unormalt høye tak, de fleste med takstein, og var omringet av en liten grønn hageplett.

Og hagene var ofte det flotteste! Så velstelte at man skulle tro beboerne ventet kongelig besøk. Strøkne plener, ny klipte hekker og vakre blomster. Mulig hagen har en del å si på folks status her i landet, siden den virket mer som en pyntegjenstand enn noe man faktisk brukte. For hvor var alle grillene og hagestolene?

Vi fortsatte nordover, og forventet snart å se havet i det fjerne siden landskapet rundt oss på alle kanter var helt paddeflatt. Vi stoppet så ved en liten prikk som på kartet skulle befinne seg like ved sjøen, men alt vi så var en svær voll av grønt gress. Det var ikke før vi klatret over denne at havet bredte seg ut og vinden slo imot oss med full styrke.

Vollen skulle vise seg å strekke seg langs mesteparten av Nederlands kyst, og til god grunn. Om havnivået stiger bare littegrann risikerer halve Nederland å bli oversvømt! Som kartleser valgte jeg likevel å sende oss litt på avveie på de aller minste og ytterste veiene. Så selv om vi ikke fikk se så mye hav på nordspissen, humpet vi rundt på kjempesmale grusveier med sauer løpende ut og inn av veien. Artig!

For å komme over til nord-vestsida av landet måtte vi krysse et stort stykke med åpent hav der det tydeligvis var laget en slags 20-30 kilometers havvei over til andre siden. På siden ut mot det åpne havet lå den velkjente gresskledde vollen, mens det på innersiden lå en svær inndemmet sjø, som strekker seg helt til Amsterdam.

Havveien virket uendelig, og vi kunne heller ikke se enden på den, men da vi var nesten over var det laget en utkikkspost med en liten kafeteria på siden av veien. Kafeteriaen var full av svart-hvittbilder fra byggeprosessen av havveien, noe som må ha tatt forferdelig lang tid!

Etter en kaffe og en eplekakebit var det bare å sette seg i bilen igjen. Nå var det tid for å finne campingplass!

Relaterte artikler

3 Kommentarer

  1. Robin

    Enten har noen funnet svarthvittfunksjonen, eller så har øyene mine tatt kveld.

    Flotte bilder er det uansett 🙂

    Svar
  2. Profilbildet til Hamaca
    Hamaca

    Hehe, ja, det kan du si. Følte alle teksturene kom bedre frem i svart-hvitt, så da gjorde jeg like godt alle i samme stil. Ser plutselig ut som vi er tilbake i tid eller noe ^^

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge