Ok, folkens! Nå er de første reiseplanene klare. Jeg har ventet på svar i flere uker, og denne uka kom det endelig! På søndag reiser jeg til Hellas, og der skal jeg bli med på noe jeg aldri har prøvd før.

Denne uka har jeg hatt min siste dag på jobb, og i dag har jeg akkurat flyttet ut de siste eskene fra leiligheten jeg har kalt hjem de siste 5 årene. Prosjekt 2018, som jeg fortalte om i forrige innlegg, er altså på god vei til å bli realisert! (Takk for all den hyggelige responsen forresten, det varmer!)

Men før jeg reiser ut i verden på ubestemt tid tar jeg en liten smakebit på livet som verdensborger i Hellas der jeg skal jobbe som frivillig med flyktninger i resten av august. 

Jeg kjenner det er på høy tid å fokusere på litt andre typer reiseopplevelser enn jeg har gjort de siste årene. Storbyer, kjente attraksjoner og vakre fjellturer er fint det altså, men det blir en veldig ensidig fremstilling av verden i lengden. Det er på tide å oppleve noe helt nytt, og kunne gi noe tilbake til verden.

 

Hvorfor jeg meldte meg som frivillig i Hellas og ikke et annet sted i verden er egentlig ganske tilfeldig. Mens jeg har reist de siste årene har jeg kommet over mange viktige saker å støtte. Det vanskelige har egentlig vært å velge hvor man skal bidra.

Flyktningkrisen er likevel en sak som har ligget litt lengre fremme i bakhodet enn mye annet. Situasjonen har så klart gått inn på meg, akkurat som på mange andre. Og da jeg leste boka, A Hope More Powerful than the Sea, tidligere i sommer, trigget det meg til å undersøke muligheten om å være frivillig.

I boka leste jeg historien om oppveksten til syriske, Doaa og familien, og deretter om hvordan de etter hvert blir tvunget på flukt. Etter en tid i Tyrkia ser hun ingen annen mulighet enn å ta den farlige reisen over havet i en liten båt sammen med flere hundre andre flyktninger. Båten synker og hun ble liggende fire dager ute på det åpne havet i en badering, mens hun prøver å holde liv i to småjenter. Utrolig tragisk og sterk historie!

Et annet syn som brant seg fast i hukommelsen min var et bilde jeg tok at to smågutter i Istanbul for drøye to år siden. Mens jeg vandret rundt i gatene la jeg merke til at det var en del barn som satt, lå og gikk rundt alene. På vei opp en trapp fikk jeg øye på to små gutter som satt tett inntil hverandre og delte litt mat. Folk flest hastet forbi dem. Jeg tok opp kameraet og knipset bildet du ser nedenfor.

Det var ikke før etterpå at jeg virkelig tok inn over meg situasjonen disse guttene må ha vært i. Var dette barn som hadde havnet her på grunn av konflikten i Syria? Kanskje hadde de kommet bort fra eller mistet foreldrene sine? Jeg har fra tid til annen sett på dette bildet og lurt på hvor disse guttene har havnet i dag. Jeg håper inderlig de har funnet seg et tryggere hjem enn på gata!

Selv er jeg født i et trygt og godt hjem og hadde en veldig stabil og god oppvekst. Situasjonene som disse guttene og Doaa har vært i er så langt fra min egen oppvekst at det er vanskelig å begripe. Hvordan kan det være å få livet sitt snudd på hodet når man er så ung!?

 

Det er i møte med slike historier at jeg virkelig setter pris på hvor jeg er født. Ønsket om å kunne hjelpe kommer også når jeg hører om all urettferdigheten. Likevel føles det ganske håpløst – det er jo så utrolig mange som trenger hjelp, og som en person får jeg ikke gjort allverdens!

Men da jeg begynte å følge Dråpen i Havet på Facebook minnet de meg på at det er greit at jeg som enkeltmenneske ikke kan gjøre så mye. Men jeg kan gjøre litt, en dråpe i havet… Og når mange gjør litt kan verden gjøres til et litt bedre sted likevel!

Historien til Dråpen i Havet er også et fantastisk bevis på hva et menneske er i stand til å starte. I 2015 var Trude Jacobsen på ferie i Hellas, slik så mange andre nordmenn er om sommeren. Tilfeldigvis kom hun over en strøm av flyktninger, og oppdaget at det ikke var en eneste organisasjon der til å bistå hverken de gamle, de gravide eller barna. Trude heiv seg dermed rundt og bestemte seg for å hjelpe til. På bare et par dager vokste Facebooksiden hun hadde startet for venner og familie til over 11 000 følgere, og mange ønsket å hjelpe.

Siden har Dråpen i Havet vokst til en større organisasjon som hjelper flyktninger flere steder i Hellas. Det er denne organisasjonen jeg skal være frivillig hos de neste tre ukene. På øya, Chios, skal jeg hjelpe med de dagligdagse gjøremålene; dele ut mat og arrangere aktiviteter.

 

Gleder du deg, har folk spurt meg de siste dagene. Men jeg kan liksom ikke si at glede er det rette ordet. Det skal bli veldig spennende, og jeg ser frem til en helt ny opplevelse, men jeg vet lite om hvordan jeg vil reagere. Vil jeg føle håpløshet – at det er så mange å hjelpe at jeg ikke føler jeg får gjort noe? Vil jeg komme fra det med en større tro på menneskeheten?

Det er vanskelig å si! Jeg har som sagt aldri vært i en slik situasjon tidligere.

Men det jeg vet er at jeg er veldig nysgjerrig. Nysgjerrig på å få et ansikt på disse menneskene som kalles flyktninger, men som egentlig bare er helt vanlig mennesker som deg og meg, som av ulike grunner ikke kan bo i hjemlandet sitt. Jeg håper også å få et større innblikk i situasjonen enn det begrensede bildet som blir servert i media.

En annen side av saken er hvordan det går med lokalbefolkningen på Chios. Hva skjer med lokalsamfunnet på en liten gresk øy når det plutselig ankommer over 3000 flyktninger. I tillegg skal det bli interessant å se hvordan de frivillige organisasjonene drives i praksis, og møte andre mennesker som også er villige til å gi av sin fritid for å hjelpe.

Jeg vet enda ikke hvor mye/lite jeg kommer å dele fra opplevelsen her på bloggen. Blogging er ikke hovedfokus for meg på denne turen, men jeg ønsker så klart å dele litt tanker og erfaringer etter hvert. Jeg synes imidlertid det er viktig at jeg får jobbet der en stund før jeg drar noen konklusjoner.

Jeg tenker hvert fall å fortelle litt om hverdagen som frivillig via Snapchat, så følg gjerne med på @Hamacareise.

Har du jobbet som frivillig før? Hvordan opplevde du det?

Relaterte artikler

12 Kommentarer

  1. Marie

    Så fantastisk!! Jeg gleder meg veldig til å følge deg på dette, det blir sikkert spennende, lærerikt og får en garantert til å tenke over livet her hjemme som vi er så heldige at vi ble født inn i.
    Håper på noen bilder derifra, du tar utrolige bilder!

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Håper dette blir en ny og spennende utfordring ja! Det kommer nok garantert til å sette tankene i sving på en eller annen måte.. Kan ikke love så mange bilder da. Det er ganske strenge regler på dette med fotografering av flyktinger, men noen håper jeg å kunne ta =)

      Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Takk, Marianne! Det er et av bildene mine som setter følelsene mine mest i sving. Som du sier er det noe vakkert med guttenes omtanke for hverandre, men på samme tid er det utrolig tragisk at de sitter der alene.. =/

      Svar
  2. Anastasia

    Heia Ingeborg! Supert at du tar på deg en slik utfordring 🙂 det blir nok utrolig spennende, samtidig veldig utfordrende på flere områder. Selv har jeg jobbet frivillig flere steder i verden. Det har gitt meg så mye, og jeg har siden ikke klart å stoppe 🙂
    Jeg håper virkelig denne erfaringen vil bidra til en rikere og mer meningsfull hverdag for deg og for menneskene rundt deg.
    Take care 🙂
    Klem

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Så godt å høre at du har bra erfaringer, Anastasia! Jeg ser virkelig for meg at det kan være veldig givende og meningsfylt å oppleve verden på denne måten. Gleder meg til å prøve det ut selv!! 😀

      Svar
  3. Reiselykke

    Hei Ingeborg

    Det blir nok en helt spesiell reise, lærerik helt sikkert, og ganske sterkt å oppleve vil jeg tro.

    Jeg har noe erfaring via Impact Norway og en av prosjektene de støtter, The Lake Clinic, som bistår noen av de vanskelig tilgjengelige flytende landsbyene på Tonlé Sap-innsjøen i Kambodsja.

    Det var veldig fint og lærerikt å besøke en av disse landsbyene sammen med klinikken tidligere i år, å møte flere av innbyggerne og se hvordan The Lake Clinic jobber med helse og ernæring – et tiltak som blant annet bidrar til å redusere unødvendig funksjonshemming.

    Lykke til og god tur, Ingeborg!

    /Mette
    Reiselykke recently posted…Norske litteraturfestivaler på ønskelistaMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Takk, Mette! Tror nok dette vil ble en helt annen type reiseopplevelse ja =) Det er mange spennende prosjekter og organisasjoner å støtte der ute!

      Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Tusen takk, Eli! Håper dette kan være en fin kickstarter på fulltids-reise-tilværelsen ja! =)

      Svar
  4. Elisabeth

    Jeg har aldri jobbet frivillig på den måten noe sted, men jeg har et håp om å få gjort det en gang. Kunne tenke meg å jobbe frivillig med dyr i et eller annet utland. Har blant annet tenkt tanken å prøve å finne noe frivillig arbeid med pandaer i Kina, for jeg er veldig svak for pandaer. Men akkurat nå har jeg en hverdag som gjør at jeg ikke kan gjøre det nå, så det må nok vente noen år 🙂
    Elisabeth recently posted…Jeg lever fremdelesMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Det er mange spennende prosjekter rundt omkring ja! Du får ta det om noen år =)

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge