20121022-N23A0170

Uff, jeg blir flau når jeg tenker over spesielt en hendelse jeg har hatt på en flyplass de siste åra. Etter å ha reist jorda rundt skulle man tro at å finne riktig gate eller gå inn på riktig terminal skulle være piece of cake, men neida! Bare hør her!

Denne tabben skjedde på vei til India i fjor vår. Etter en følelsesladet avskjed med kjæresten min, som jeg ikke skulle se på 2,5 måned, satt jeg meg på flyet til Frankfurt. Formålet med reisen var et studieopphold med Kulturstudier, og jeg reiste derfor helt alene. Etter en mellomlandingsnatt i Frankfurt, var jeg tilbake på flyplassen igjen morgenen etter. Alt hadde gått som smurt, og jeg var tidlig ute slik at jeg skulle rekke Lufthansas fly videre til Bangalore. Jeg sjekket skjermen som sa hvilken gate jeg skulle sitte på, og satt meg ned med en hel gjeng indere i fargerike klær. Det var enda halvannen time til flyet skulle gå, så jeg tok like godt frem dagboka for å skrive om hun hyggelige mexicanske jenta jeg møtte på sovesalen på hostellet.

Etter en times tid var det enda ingen tegn til aktivitet på boardinga til gaten, og ingen informasjon på skjermene over. Jaja, de er vel bare litt forsinket, tenke jeg for meg selv, og løste en enkel sudoku til, før jeg igjen kikket på klokken. Tjue minutter igjen. Kanskje på tide å sjekke hva som foregår? Jeg pakket sammen sakene, og gikk bort til skranken.

«Når går flyet til Bangalore?» spurte jeg damen i Lufthansauniformen.

«Flyet til Bangalore? Det går da ikke herfra» sa hun forundret. «Dette flyet går til Delhi!»

«What!?» utbrøt jeg, og kjente hjerte akselerere.

«Gaten til Bangalore er lengre borte i gangen der», pekte hun.

Jeg satt på sprang. Tankene raste rundt i hodet mitt. Dette kan bare ikke skje! Et par gater lengre bort fant jeg skjermen som viste Bangalore og tidspunktet. Hadde gaten blitt forandret? Gaten var helt tom for mennesker, men det stod fortsatt et fly utenfor! Jeg stormet bort til nærmeste ansatte, og erklærte min frustrasjon, men til ingen nytte. Gågangen var koblet fra, så det var ikke sjanse for at jeg kom meg på flyet. Er det virkelig mulig å tabbe seg så ut at man mister flyet til India!? Dette måtte jo bare være et fælt mareritt eller en typisk filmscene fra en komdie!

Fra de store vinduene så jeg flymotorene bli startet. Og det var absolutt ingenting jeg kunne gjøre! Så der stod jeg med tårer i øynene, og null peiling på hvordan jeg skulle komme meg videre til India. Det verste var at min kollega, Hans Petter, allerede ventet på meg i Bangalore, siden jeg skulle besøke han en uke før studieoppholdet startet. Hjernen jobbet på høygir. Måtte jeg bestille helt ny billett? Kom jeg i det hele tatt til å se bagasjen min igjen? Tørr jeg å fortelle dette til muttern?

Etter noen minutter tok jeg meg sammen. Skrankedamen tipset meg om en billettskranke på andre siden av terminalen, så da var det bare å komme seg avgårde. Frankfurts Lufthavn er ikke akkurat en av de minste flyplassene, så å finne veien ut av gater, taxfreebutikker og sikkerhetskontroll var ikke akkurat det enkleste.

Fremme ved skranken forklarte jeg fortvilet min dumhet, og krysset fingrene for at det kanskje ville være en ledig plass på flyet dagen etter. Jeg fikk i det minste vite at bagen min var fjernet på flyet, siden jeg ikke hadde møtt opp til avgang, så det var jo betryggende. Men spørsmålet om ny billett virket vanskeligere. Lufthansadamen gikk nemlig fra ansatt til ansatt for å diskutere saken min. Jeg stod der i det som virket en halv evighet, og prøvde å presse frem et par ekstra tårer for å kanskje få litt medlidenhet fra det diskuterende skrankepersonellet.

Til slutt kom damen bort til meg igjen, og sa jeg kunne få et sete på morgendagens fly, og at det holdt å betale 2000 kroner ekstra. Med et kjente jeg blodpumpa roe seg ned – dette måtte jo være den beste løsningen! Takknemlig og lettet dro jeg mastercardet, og gikk avgårde med en ny flybillett til Bangalore som skulle gå samme tid dagen etter. Heldigvis ordner det meste seg for snille jenter!

Hans Petter ble heldigvis i Bangalore en natt til, slik at han kunne møte meg dagen etter istedenfor. Bagasjen lå på rullebåndet, og jeg fant meg en ledig seng på et sentralt hostell. Jeg møtte til og med en hyggelig fyr fra Vancouver som jeg gjorde litt sightseeing sammen med på kvelden. Men jeg turte ikke å ringe hjem til muttern! Det fikk jeg ta senere.

Neste morgen var jeg tidlig oppe, og fikk så vidt dyttet ned et par biter av et rundtstykke før magen sa stopp. Nervene satt igjen fra gårsdagen. Kroppen var i helspenn – jeg kunne jo hvert fall ikke risikrere å gjøre den samme feilen igjen! Vel tilbake i check-in luka, ble jeg møtt av en fyr som tydeligvis hadde kjennskap til navnet mitt fra før.

«Er det du som er miss Lindseth?» spurte han og så rart på meg.

«Ja, det stemmer», sa jeg, og så spørrende tilbake.

«Hvor var du i går!?» utbrøt mannen og begynte å legge ut om hvordan han hadde ropt meg opp på flyet flere ganger uten noe svar. Ah, great! Akkurat det jeg trengte, å rippe opp i gårsdagens mareritt.

Da jeg satt meg ned i flysetet to timer senere, slappet endelig kroppen av – NÅ var jeg på vei til India!

Om en ukes tid reiser jeg avgårde til India igjen. Får håpe reisen går en smule enklere denne gangen! Jeg skal nemlig ta fire fly for å komme ned til delstaten, Kerala! 

 

Relaterte artikler

2 Kommentarer

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge