Klokka 04.00 ringte vekkerklokka mi i natt – en tid jeg stort sett aldri pleier å stå opp om det ikke er for å rekke et morgenfly eller på grunn av en eller annen nødssituasjon. Likevel fant jeg meg uvanlig villig til å stå opp på denne tiden av døgnet, noe jeg er veldig glad for i ettertid av to grunner…

Rullgardina var allerede åpen da jeg våknet, for at lyset kunne hjelpe meg  å våkne litt fortere. Jeg er definitivt et B-menneske, og sliter sterkt med å stå opp før klokken har passert 9 på morgenen. Men da jeg tittet ut av vinduet mitt rett over fire i morges, vurderte jeg sterkt å gjøre om på hele døgnrytmen min, og bli super-A-menneske. En mystisk trollstemning hadde tatt over den ellers så kjente granskogen utenfor vinduet mitt, og jeg ble sittende og beundre de dansende tåkedottene.

Er det slik hver morgen? Hvor mange slike vakre morgenstemninger har jeg gått glipp av i mitt 23 år gamle liv? 

Sakte men sikkert begynte det å lysne over åsen, og tåken trakk seg tilbake til fordel for en liten, gyllen solskalk. Jeg hadde verken skaffet meg beskyttelsesbriller eller andre anretninger, men jeg satt min lit til LCD-skjermen på speilreflekskameraet, og håpet den kunne gi meg et glimt av Venus sin passering foran solen. Objektivet jeg brukte var ikke engang noe teleobjektiv, men verdensrommets mysterier gjorde meg nysgjerrig nok til å prøve likevel. Det var jo hele 105 år til neste gang og!

Solen gled først gjennom et tynt skydekke, noe som gjorde det vanskelig å få øye på den knøttlille svarte prikken som egentlig skulle være en svær planet. Jeg priste meg lykkelig over å ha kjøpt ND-filter et par dager i forveien, for sola var allerede så sterk at det var vanskelig å ikke få bildet overeksponert. Endelig kom den til syne på skjermen – en liten mørk flekk som like godt kunne vært et støvkorn på linsa. Så merkelig, et slikt syn får meg virkelig til å tenke på hvor små vi egentlig er. Vi er jo egentlig bare en liten prikk som svever rundt blant mange andre små prikker i noe som virker som et uendelig rom…

Mystikken ved det store verdensrommet tror jeg gir mange interesse av å se slike fenomener som venuspassasjen. Det er så mange store, ubesvarte spørsmål ved verdensrommet, så mange ting vi ikke forstår, og slike fenomener tror jeg minner oss på alle disse spørsmålene vi gjerne vil ha svar på. Problemer, som hva man skal ha på seg på fest eller en ødelagt barbermaskin, blir bare så ufatterlig små. Og hva med fremtiden? Vil vi noen gang kunne reise avgårde og utforske om det finnes liv på andre planeter?

Tydeligvis hadde jeg to poenger med dette innlegget. Det første: Morgenen er en undervurdert tid på døgnet. Det andre: Det er viktig å ikke slutte og undre seg over verdensrommets mysterier, for jeg tror det gir mennesker et verdifullt perspektiv på livet. Som Jostein Gaarder skrev i Sofies Verden; folk har en tendens til å krype altfor langt nedi kaninpelsen og bli der resten av livet. 

Så du venuspassasjen, og hva tenkte du mens du så den?

Relaterte artikler

2 Kommentarer

  1. Heidi

    Så den ikke, men det var jo et veldig flott bilde du har fått av den!

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge