Etter to dagers biltur i ørkenen var vi et godt stykke nærmere høydepunktet på turen; å se soloppgangen på Salar de Uyuni, verdens største saltslette. Men før den tid ventet både et steintre, en fjellkanin, en svart innsjø og en natt i salthotell.

Les del 1 om ørkenturen i Bolivia her:

 

DAG 3 – merkelige fjellformasjoner

Da klokken slo syv den tredje dagen var det ikke særlig fristende å kravle ut av den varme soveposen og inn i kalde klær. Heldigvis var frokosten en god oppgradering fra gårsdagens. Kokka vår hadde tilberedt pannekaker til oss! Det nederlandske paret, sjåføren, kokka, Kenneth og jeg satt oss derfor mette og fornøyde i bilen klar for en ny dag i Bolivias ødeland.

 

Til nå hadde vi ikke sett et eneste tre på våre to dager i ørkenen, men på vårt første stopp for dagen skulle vi få bli nærmere kjent med Arbol de Piedra, eller steintreet. Louis stoppet bilen i et område hvor hele landskapet var jordfarget. Rundt oss stakk det opp store steinklipper formet naturlig i ulike høyder og fasonger, eller skulpturer som vi liker å kalle dem. Menneskehjernen vår er jo ekspert på å danne meninger rundt det vi ser.

Og det er her det berømte steintreet kommer inn.

Den sterke vinden og mengden av sand som har sust forbi en 7 meter høy sandstein har med tiden dannet en tynn stamme av den nederste delen. Og hvem vet – kanskje mennesker som har ferdes i dette ødelandet har lagt ekstra merke til steinen, og lengtet etter de deilige grønne trærne som også finnes i andre deler av verden?

 

Vi hadde også noen innsjøer på lista denne dagen. Vi stoppet blant annet ved Laguna Honda der vi klatret opp på en liten knaus og fikk god utsikt over det enorme landskapet.

Det er lett å tenke at dette øde landskapet er uforanderlig og konstant, men fjelltoppene som ligger rundt er faktisk sovende vulkaner som plutselig kan bestemme seg for å forandre omgivelsene brutalt.

 

Den neste innsjøen vi stoppet ved glemte jeg faktisk å skrive ned navnet på, og når jeg søker opp de ulike innsjø-navnene på Google nå i ettertid kan jeg heller ikke gjenkjenne akkurat hvilken det er. Det sier kanskje litt om hvor mange nokså like innsjøer det finnes i denne ørkenen.

Uansett. Her var det ikke så mye nytt å se. Det var rødlige fjell. Det var flamingoer. Det var en mineralsjø. Og det var et par andre biler der samtidig som oss. Louis ble snart travelt opptatt med å mekke på bilen til noen i samme turselskap som oss. Imens fikk vi litt snacks fra kokka vår. En forfriskende ferskenjuice og noen tørre kjeks.

 

Snart var vi på veien igjen, og suste forbi flere tørre gresstuster og fjelltopper. Etter 2,5 dager på steinveier inne i ørkenen tok jeg meg selv i å drømme om hvordan det ville være å kjøre på asfaltvei igjen. Det skulle jeg jammen sette pris på når den tid kom!

Dagens lunsj fikk vi servert ved Laguna Negro, en bokstavelig talt svartflekkete innsjø med flere interessante fjellformasjoner rundt. Vi begynte alle å få litt nok av innsjøer, men da vi kikket over skråningen så vi en gjeng med lamaer rett nedenfor. De var nokså skye, men beveget man seg sakte og i medvind stod flokken stille og gresset.

 

Vinden hadde tatt seg opp litt utover dagen, og øynene mine begynte igjen å svi. Derfor ble det lunsj inne i bilen for min del. Men under et lite dobesøk etter lunsjen tok jeg meg også en liten vandretur mellom de spesielle fjellformasjonene. Jeg ble overrasket da jeg plutselig så en bevegelse blant det tørre og ugjestmilde terrenget. Her bodde det jammen en liten hare som gikk nesten helt igjen med omgivelsene! Finner du den på bildene under?

 

Nå begynte vi for alvor å nærme oss saltsjøen – det store høydepunktet for turen. Men før vi tok turen ut på saltsjøen stoppet vi i den knøttlille landsbyen, Julaca. Jeg ble overrasket over å se lekende unger utenfor en liten kiosk og det offentlige toalettet.

Men da jeg tok meg en tur rundt i landsbyen var det umulig å ikke legge merke til hvor mange hus som stod forlatt. Noen hus var halvveis nedgravd i grus, andre hadde ikke tak, og noen steder stod bare grunnmuren igjen. To fotballmål stod likevel sentralt i landsbyen da.

 

Rett bortenfor landsbyen kunne vi nå bak en gravplass og noen strømledninger se en renne av hvitt. Dette var starten på Salar de Uyuni – verden største saltslette. Vi var alle spente på hva som ventet oss på andre siden. Vi skulle nemlig tilbringe natten i et salthotell, et hotell bygget av saltblokker.

Å kjøre over den tørkede saltsjøen tok overraskende lang tid. Og det er jo ikke så rart. På tvers måler innsjøen hele 140 km! Den er virkelig gigasvær, og så flat at vi så luftspeilinger i horisonten.

Dessverre viste salthotellet seg å være en stor skuffelse. Det eneste positive var at jeg for 10 BOB fikk tatt turens første dusj. Ellers så hotellet ut som en byggeplass i underetasjen og hadde et helt ordinært, kjipt utseende. Oppholdsrommet i andre etasje var ikke engang laget av salt og var ikke oppvarmet.

 

Som en avslutning på dagen tok Louis oss med ut på saltsjøen for se solnedgangen. De populære perspektivbildene fikk vente til dagen etter – nå var det siluettbilder som gjaldt.

Det var merkelig hvordan hjernen min hele tiden tenkte at det var snø jeg hadde under beina, ikke salt. Temperaturen var jo akkurat like kald som vinteren i Norge og fargen det samme som snø. Det var bare konsistensen og hardheten til det hvite stoffet som var merkbart annerledes.

 

Vel tilbake på vårt flotte hotell stod varm suppe, en deilig vegetarlasagne og en halv fersken og ventet på oss. Det var jammen imponerende å få til på de enkle kjøkkenfasilitetene her ute!

Middagen vår fikk imidlertid fort en bismak da vi fikk høre at bilen til gruppen Louis tidligere hadde prøvd å hjelpe ute ved innsjøen fortsatt ikke var kommet til hotellet. Mest sannsynlig stod de fem turistene, kokken og sjåføren igjen et sted i ørkenen, alene med null mobildekning og en temperatur som sank lavere og lavere under frysepunktet.

Vi priste oss lykkelige over at det ikke var vår bil det hadde skjedd noe med, og håpte at sjåførene som hadde dratt avgårde for å lete etter dem fant dem fort. Det var ikke før leggetid at en gjeng kalde og sultne turister veltet inn døra til salthotellet og satt seg lettet ned ved saltbordet. De hadde definitivt fått en helt annen og mer dramatisk opplevelse av Bolivias ørken enn det vi hadde!

 

DAG 4 – verdens største saltslette

Vår siste dag i ørkenen startet grytidlig mens himmelen fortsatt lå beksvart og stjernespekket over oss. Vi hoppet til og med over frokost for å rekke frem til stedet vi skulle se soloppgangen over saltsletten.

Etter 30 minutters kjøring fikk vi øye på konturene av en øy midt på den endeløse saltsletten. Dette var Isla Incahuasi, en meget spesiell øy der det vokste hundrevis av kaktuser. Som noen av de første besøkende til øya denne dagen betalte vi 30 BOB i inngangsbillett på et lite billettkontor og fulgte en merket sti oppover.

Imens hadde himmelen i øst skiftet fra dyp blå til oransj. Målet var å nå toppen av øya før solen kom frem. Både Kenneth og jeg fikk fart på beina og passerte tre andre turister, mens blodpumpa jobbet for fullt i brystet.

 

Ikke lenge etter trådde vi oppe på det høyeste platået på øya, og det var ikke en eneste annen sjel å se. Men gleden av å nå toppen skiftet fort til bekymring. Jeg hadde jo ikke funnet den perfekte forgrunnen der jeg både kunne fange soloppgangen og viste frem den rare kaktusøya vi befant oss på!

Etter en kjapp runde på platået var det allerede mange andre som rigget opp fotostativ og var igang med selfietagning. Jeg var imidlertid ikke fornøyd med perspektivet jeg fikk fra toppen og bestemte meg for å gå et stykke ned igjen.

 

Da de første solstrålene tittet over horisonten fant jeg endelig forgrunnen jeg lette etter med kaktuser i motlys og en del av saltsletta synlig. Gull!

 

Det føltes nokså absurd å stå på en kaktusøy på 3700 moh og være omringet av et «hav» av salt. Og ikke minst var det utrolig å tenke på at grunnen vi stod på var laget av korallstrukturer fra den gang øya lå under innsjøens havnivå for rundt 40.000 år siden.

Det er i alt 27 øyer som i dag stikker opp fra den over 10.000 kvadratkilometer store saltsletta. Men saltskorpen vi ser er bare en liten del av alt saltet som ligger lagvis nedover flere meter under beina våre. Det foregår naturligvis vanlig saltproduksjon her, men det finnes også andre mineraler som er verdt å utvinne fra saltsletta. Salar de Uyuni inneholder blant annet rundt halvparten av verdens lithium-reserver som er en viktig ingrediens i batterier!

 

Etter en frokost i sola kjørte vi ut på saltsletta igjen og stoppet et vilkårlig sted. Her virket fjellene i horisonten evig langt unna. Noen steder var de ikke synlige i det hele tatt.

– Aqui photos locos chicos, utbrøt Louis, og tok frem en stekepanne, en tiger og en sprayflaske. Fototid! Det som er ekstra kult ute på saltflaten her er at alt av dybdefølelse forsvinner. Det betyr at du kan ta bilder der størrelsesforholdene ser helt uvirkelige ut, men at det faktisk ikke er noe fake med måten bildene er tatt på. Det er altså ingen Photoshop involvert i prosessen for å ta bildene du ser under.

Men for at bildene skal se bra ut trenger man å vite litt om innstillinger på kameraet, fokus og hvordan folk skal stå i forhold til hverandre. Jeg har skrevet mer om hvordan du tar slike perspektivbilder i et eget innlegg!

 

Siste stopp på saltsletta var et ordentlig salthotell, ikke en byggeplass lik den vi tilbragte natten i. Det så imidlertid ikke ut til å være så mange gjester her, kun besøkende på vei over saltsletta. Guiden vår oppfordrer oss derfor å kjøpe noe fra den lille butikken der hvis vi ville ta en titt på innsiden.

Deretter stoppet vi i en by ved kanten av saltsletta med hauger av boder med strikkede ullklær og håndarbeid – et skikkelig turiststopp altså! Det var også her vi ble servert vår siste lunsj; en deilig grønnsaksgryte med ris og Cola til.

 

Det siste obligatoriske stoppet på ørkenturen var togkirkegården rett utenfor Uyuni by. På slutten av 1800-tallet konstruerte britiske ingeniører toglinjer som ble brukt til å frakte mineraler fra Andesfjellene til Stillehavskysten. I 1940 kollapset imidlertid gruveindustrien og mange tog ble stående. Til slutt har dette området blitt til en skraphaug av togsett og togdeler.

Utrolig nok kunne vi ferdes fritt rundt både inni og oppå de rustne togene. Mange av togene var fulle av skriblerier og tegninger fra besøkende.

 

Like etter var vi inne i sentrum av dem støvete byen, Uyuni, og måtte ta farvel med våre nye venner. De andre fire skulle ta den lange og krunglete 5-6 timers bilturen tilbake over fjellene til Tupiza igjen. Det var jeg virkelig glad vi slapp!

 

Filmsnutt fra hele turen til Salar de Uyuni

Her er en film jeg har satt sammen som oppsummerer hele turen:

 

Fototips til ørkenturen

Kart over området vi reiste i. Trykk for å se det større.

  • Ha med flere batterier og tomme minnekort. Flere av overnattingsstedene har ikke strøm, og på dem som har blir det ofte krig om støpslene.
  • I ørkenen er det støvete. Husk å ta med renseutstyr som microfiberklut og sensorrens (hvis du har utskiftbar optikk).
  • En lang telezoom er hendig for å fotografere dyr og fjelldetaljer.
  • Et vidvinkelobjektiv er kjekt for å vise størrelsen på ørkenen, og ta landskapsbilder med mye forgrunn.

 

Pakkeliste

  • Solkrem
  • Solbriller
  • Leppomade – Med solfaktor
  • Varme klær – Ullundertøy, vindjakke, lue, skjerf og hansker
  • Lommelykt
  • Dopapir – Det går an å kjøpe dopapir et par steder, men det er best å ta med litt selv
  • Powerbank – Hvis du har mange kameraer som skal lades kan en powerbank være smart

Andre innlegg fra Bolivia:

9 Kommentarer

  1. Lise-Marie

    Så utrolig fine bilder, for et landskap! Litt synd med skuffende hotell og slikt men det ser ut som dere fikk mange fine opplevelser likevel. Perspektivbildene var utrolig kule, spesielt tigeren 😀

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Takk skal du ha, Lise-Marie! Ja, kjipt med salthotellet, men hadde heldigvis ikke forventet allverdens heller siden turen var såpass billig 😛

      Svar
  2. Charlotte

    Veldig mange fine bilder, og film. En del kjente bilder? Skal prøve og huske å ta med meg fotoboka mi fra samme tur neste gang vi treffes. Eneste fotoboka jeg har klart å lage?

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Tusen takk, Cathinka! Ikke verst du så kaninen. Den går ganske igjen med landskapet 😀

      Svar
  3. Dino

    Jeg kom nettopp over reisebloggen din for første gang. Må si dette var et kjempefint innlegg, med masse flotte bilder! 🙂

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge