I den nordlige delen av Paraguay fikk vi smaken på landsbylivet og nærkontakt med både frosker, aper, papegøyer og en tapir på økogården, El Roble. Her er historien om opplevelsene våre på gården og møtet med den tyske eieren:

– Vi finner ikke noe rød bil vi, forteller jeg til mannsstemmen med tysk-engelsk aksent. Etter 7 timer på buss fra hovedstaden Asuncion, en vegetarpizza og en times venting på en bensinstasjon, begynner vi å bli klare for å sette fra oss den tunge bagasjen.

– Joda, den skal være der. Sønnen min går på skole like ved, sier mannen jeg vet heter Peter og som har lovet oss kjøre fra Concepcion og ut til gården hans.

Jeg forklarer at vi står utenfor butikken på bensinstasjonen. Peter svarer at han skal be sønnen sin se etter oss. Deretter ender jeg samtalen så fort som mulig. Å bruke det norske SIM-kortet i Paraguay er dyrt!

Vi venter og venter. Solen går ned bak bensinpumpene og myggen begynner å bli seriøst aggressiv. Jeg har ikke mye annet å gjøre enn å sitte og forestille meg hvordan det kan bli å bo på en økogård utenfor allfarvei i Paraguay sammen med en lokal familie. Tyske Peter, som jeg akkurat snakket med, skal ut ifra det jeg har lest ha brukt 20 år på å bygge opp gården, El Roble. Det skal både være laget trehytter til opp mot 20 besøkende, bur til mishandlede og skadede dyr, koselige uteområder, badebasseng og noen store fiskedammer på området. I løpet av tiden Paraguay skal Peter også ha skaffet seg kone og tre barn.

2016-10-04_0002Endelig ser vi en rød pick-up svinge inn foran oss med «El Roble» skrevet på siden. Ut kommer en ung gutt og presenterer seg som Nestor. Jeg synes alltid det er vanskelig å gjette alderen på dem jeg møter på reise, men denne gutten ser slettes ikke ut som en 18-åring.

Likevel setter han seg i førersetet, starter bilen og velger veien fra bensinstasjonen uten asfalt. Inne i bilen møter vi også søster Ameli som går på skole i nærheten. Nestor kan godt engelsk, mens Ameli babler i vei på spansk, selv om vi ikke skjønner halvparten av hva hun sier. Sammen humper vi avgårde på den støvete jordveien i mørket.

Vi begynner å skjønne hvorfor Nestor surret bagasjen vår så godt fast på lasteplanet. I veien er det store hull og dumper, og støvskyen står bak bilen. Nestor manøvrerer likevel bilen smidig gjennom labyrinten av hindringer, mens bilstereoen spiller både Alan Walker, de nyeste amerikanske hitene og noen tyske teknolåter.

 

Noen ekstra gjester i hytta vår

Etter 30 minutter svinger vi endelig opp en enda mindre jordvei og får se konturene av gården vi skal tilbringe de neste dagene. Utenfor treffer vi Peter, en gråhåret mann med høye viker og en løs skjorte. Han ønsker oss velkommen og viser oss vårt krypinn, en koselig trehytte med enkle tremøbler og bad. Han spør hvor vi er fra og når jeg sier Norge ser det ut til at han endelig kobler at det var meg han pratet med på telefonen bare en time tidligere.

– Har det vært noen andre nordmenn her? spør jeg for å holde samtalen gående.

– Ikke særlig mange, sier Peter og tenker seg om. Han har egentlig et ganske dårlig inntrykk av nordmenn, kan han fortelle. To år tidligere hadde han hjulpet to nordmenn med å drive en kaffeplantasje i nærheten, og selv om Peter selv ikke hadde lidd noe stort tap hadde andre lokale ikke kommet like heldig unna det.

Jaha, ja. Det var jo ikke særlig hyggelig å høre. Samtalen stopper opp. Peter blir opptatt av en gåen lyspære, og henter en ny. Vi venter til han er ferdig og håper å få en liten omvisning av besøksgården, eller i det minste noen instruksjoner på hvor maten ble servert.

– See you later, sier han bare før han tuslet bortover mot hovedhuset.

Kenneth og jeg ser på hverandre, og før han får rukket å gå for langt, slenger jeg ut:

Når er middag?

– You can come in a half an hour, svarer han og forsvinner i mørket.

 

2016-09-16_0001

Vi går inn og lukker døra til den vesle hytta vår. Etter å ha oppholdt oss i større byer den siste tiden er det uvant at det her er bekmørkt og helt stille. De store vinduene i hytta er uten glass, og kun beskyttet med myggnetting. Det føles et øyeblikk som om vi skal sove utendørs. Heldigvis finnes det lemmer utenfor vi kan lukke for at ikke gjennomtrekken skal ta helt knekken på oss i natt.

Jeg kjenner det er på tide å tømme reiseblæra og åpner døra til badet. Plutselig står jeg ansikt til ansikt med en liten skapning som også ser ut til å ville dele doen med oss.

– Kenneth, det er en frosk på doen, utbryter jeg, og henter frem kameraet. Jeg rekker akkurat å ta et bilde av den før den forsvinner nedi dovannet og svømmer inn i røret. Jeg begynner med ett å tenke på de fæle historiene man hører om slanger som kommer opp av doen og tar seg et jafs, men tar snart til fornuft. Frosker er jo ganske harmløse, er det ikke? sier jeg til meg selv og tar plass på dosetet. Så lenge de ikke er giftige hvert fall…

 

Første måltid

– Spiser dere fisk? spør Peter når vi kommer bort til kjøkkenet i hovedhuset. Overraskende nok husker han at vi er vegetarianere fra e-posten jeg sendte et par dager tidligere. Vi rister på hodet. Han ser først litt oppgitt ut, men så gir han oss en bolle frisk grønn salat.

– Dere får krydre den sånn dere vil selv, sier han, og fortsetter med resten av middagen.

Vi blir med en gang redde for at det bare blir salatblader å spise de neste dagene. Kona er nemlig bortreist, så Peter og barna står for matlagingen. Men jammen har ikke Peter disket opp med stekte grønnsaker, egg, brød og pålegg også.

 

2016-09-16_0019

Middagen fortæres i et innglasset spiserom med store hjemmesnekrede tremøbler. Her møter vi også sveitsiske, Ben som er den eneste andre gjesten på El Roble. Ben forteller at han kom til gården dagen før og at han for tiden studerer spansk i Buenos Aires. Etter flere måneder med storby trengte han imidlertid en pause.

Siden resten av familien ser ut til å være opptatt med andre ting er det merkelig nok Ben som først forteller oss om dyrene på gården. Det er blant annet tre aper, en tapir, en blind slange, en gjeng papegøyer og store dammer med fisk, kan han fortelle.

– Og froskene på doen, legger vi til. Ben nikker bekreftende. Vi er altså ikke de eneste. Men Ben deler i tillegg bad med en stor padde, kan han fortelle. Og den er for slækk til å flytte på seg. De blir derfor sittende å stirre på hverandre når han gjør sitt fornødne. Jeg kikker ut av vinduet og inn i mørket. Alle de ukjente dyrene befinner seg der ute et sted, men vi får vente med å treffe dem til i morgen.

 

2016-09-16_0002

Møte med dyrene

Klokken 06.00 morgenen etter våkner vi til et skikkelig spetakkel. Hanefar har våknet og galer om kapp med en gjeng sultne griser. Det er tydeligvis ikke bare jungeldyr på gården. I tillegg hører vi en rekke andre uidentifiserbare lyder, kanskje fugler? Jeg er med ett glad for at vi ligger trygt under myggnettet vi satt opp kvelden før. Hvem vet hvilke andre rare dyr enn frosker som lusker rundt hytteveggene våre.

På vei bort til spiserommet kan vi endelig nyte synet av gården vi bor på i fullt dagslys. Rundt hovedhuset vi oppholdt oss i kvelden før ser vi nå flere koselige trehytter, et par trehusker, en platting bygget oppe i et tre, flere sitteplasser og noen store bur. Den første skapningen vi får øye på sitter imidlertid utenfor buret. En stor rødfarget papegøye gynger frem og tilbake på en metallstang. Han er hverken bunnet fast eller inngjerdet på noe måte. Likevel sitter han her.

 

2016-09-16_0006

2016-09-16_0007

Rett bak slenger en brunhåret og en svarthåret ape seg rundt i et stort nettingbur. De virker nysgjerrige på hvem vi er og kommer bort til nettingen, men jeg er usikker på om det er trygt å hilse på dem. Etter flere aggressive møter med aper i Asia har jeg erfart at det er lurt å vise disse dyrene respekt!

Ben tar oss så med innover i hagen, forbi et svært svømmebasseng og en fotballbane, til vi kommer til et svært inngjerdet område. Det er her tapiren, Molly, holder til, forteller Ben. En tapir? Jeg vet ikke engang hva slags dyr det er, kommer jeg på, og speider utover det buskekledde området. Ben plystrer høyt og venter.

– Plystringen fungerte i går, sier han, og plystrer på nytt.

Vi blir stående ved gjerdet en stund, men ingenting skjer. Vi skal akkurat til å gi opp når vi endelig ser et grått hode med en kort snabel komme til syne. Jeg greier ikke å bestemme meg for hva hun ser ut som, men vi blir alle enige om at det ligner en blanding mellom en elefant, gris og hest. Hun virker i det minste nokså vennlig. Når jeg stikker frem hånden kommer hun nemlig bort for å snuse. Jeg ser likevel skuffelsen i blikket hennes når hun oppdager at vi ikke har med noe mat til henne. Snart legger hun seg ved gjerdet med ryggen til oss.

 

2016-09-16_0005

2016-09-16_0003

2016-09-16_0004

Spørsmålene begynner å fylle seg opp i hodet mitt. Hva gjør denne skapningen her? Hvor kommer apene og papegøyene fra? Og hva gjør alt det ødelagte datautstyret rundt i hagen? Peter er imidlertid ikke å se, og barna har allerede reist til skolen. Vi er overlatt til oss selv frem til middag, ser det ut som.

Ben kan imidlertid komme med et lite svar på hvorfor det er festet en ødelagt laptop til en stubbe ved apeburet og en gammel VHS-spiller til et tre ved inngangen.

– Peter sa det begynte å tårne seg opp med gammelt elektrisk utstyr, og da han ikke fant noe vettugt sted å kaste det endte han opp med å spikre det fast rundt i hagen, sier Ben. Det hele ser ganske så postapokalyptisk og merkelig ut, men det gir i det minste en personlig touch til hagen.

 

2016-09-16_0018

Et hett landsbybesøk

Dagene på El Roble viser seg å gå overraskende fort, selv om vi ikke gjør stort annet enn å spise, lese og prate med dyrene. Jeg kjenner det er deilig at det her ikke er noe mas eller kjas med attraksjoner og sights som må oppleves. Her er det avslappingen og opplevelsen av gården som er viktig. På dag tre foreslår jeg likevel å ta en gåtur i området for å se hva som er i nærheten.

Både Kenneth og Ben er med, og vi legger sammen ut på den støvete veien fra gården til fots. Den nærmeste landsbyen ligger et par kilometer unna gården mot venstre, får vi høre. Det kan være et fint mål. Bare et par hundre meters gange fra El Roble begynner vi imidlertid å kjenne på kroppen hvor slitsomt det er å bevege seg i steikende sol og 35 grader pluss. På den brede støvete jordveien er det få steder å søke ly. Vi får satse på at det finnes noe forfriskende i landsbyen.

 

2016-09-16_0014

2016-09-16_0013

Etter en stund når vi landsbyen kalt Belén, et nokså dødt boligområde med et par småbutikker. De første levende skapningene vi ser er kuer og høner. På jakt etter noe godt å fylle magen med tasser de rolig rundt i gatene.

Vi får også øye på et stort monument med en prest øverst, en halvnaken fyr med spyd og en brønn med en familie nedenfor. Ved siden av står det «Belén – Ciudad del Trópico» (den tropiske byen). Det hele virker nokså malplassert og merkelig.

Mens jeg går igjennom byen får jeg ellers øye på mange av de samme elementene vi har sett i andre sør-amerikanske byer; en kvadratisk park, søppel i veikantene, kiosker med Coca Cola-skilt, fargerike lokalbusser og en knæsjfarget kirke.

 

2016-09-16_0011

2016-09-16_0012

2016-09-16_0010

Etter en kald Guarana-brus og en spasertur i byen bestemmer vi oss for at vi bør starte på hjemveien for å rekke hjem til lunsj.

Veien hjem er lang. Sola er på sitt høyeste og steiker ned på oss små maur som var så dumme å legge turen til dagens varmeste tid.

Hvis det kommer en bil blir vi enige om å haike, men ingen bil er å se. Typisk! Vannflaska tømmes. Vi er alle gjennomsvette når vi endelig tar til høyre inn mot El Roble.

 

2016-09-16_0008

2016-09-16_0009

Om Peter og dyrene

Nok en ny dag gryr på gården, og jeg kjenner at det er på høy tid å ta en ordentlig prat med Peter. Det er likevel ikke enkelt. Han virker alltid opptatt, enten han skal ordne noe i byen, fikse noe på gården, eller sitter oppslukt over avisa med sigaren i munnviken.

Denne dagen får jeg imidlertid endelig lurt meg bort til han mens han sitter og vanner kjøkkenhagen.

Jeg hadde tidligere lest at Peter er biolog og dro fra Tyskland en gang på 90-tallet.

– Jeg kom til Paraguay med bare 2000 dollar, sa Peter. Han jobbet først i en sladreavis, deretter andre strøjobber før han endelig hadde råd til å kjøpe seg jord til gården sin. Etter dette har han bygget og bygget og sørget for at gården produserer mange ulike typer økologiske varer. Fisk får han fra fiskedammene, kuene gir dem melk, ost og smør, grisene gir kjøtt, og trærne og kjøkkenhagen gir frukt og grønnsaker. En del av produktene blir solgt til finere restauranter i Asunción, mens andre blir byttet med naboen. På den måten er de nesten helt selvforsynte.

 

2016-09-16_0017

– Dette er egentlig min kones kjøkkenhage, meddeler han og tar en sipp av det spesielle ølkruset med fiskemotiv og lokk. Jeg skjønner at å vanne salatbladene kanskje ikke er favorittaktiviteten hans, og bytter samtaleemne.

– Hva er historien til dyrene på gården her?

Jo, apene ble plukket opp fra eiere i Belén eller Concepcion der de var lenket fast med kjetting eller levde i altfor små bur, kan Peter fortelle. Eieren av tre grønne papegøyer var imidlertid selv på besøk på El Roble, og ga etterpå papegøyene fra seg siden han ikke hadde et stort nok bur. Dessverre har flesteparten av dyrene på El Roble blitt holdt fanget altfor lenge av mennesker før de kom hit, og de er derfor ikke skikket til å leve i det fri igjen.

– Hva med den røde papegøyen? spør jeg. Den er jo ikke bunnet fast eller i noe bur.

– Den har vært lenket fast på en jernstang i 10-15 år uten selskap fra andre papegøyer, sier Peter. Jeg får vondt inni meg. Hvordan kan mennesker være så ondskapsfulle mot et stakkers dyr?

Papegøyer trives ikke alene, og bør også ha noe å bite og gnage på. Denne papegøyen har imidlertid blitt så skadet av livet på jernstanga at den kun går sidelengs på pinnen sin eller sitter og gynger. Den greier heller ikke å fly ordentlig.

– Dere kan gjerne gå en tur med den hvis dere vil, foreslår Peter.

– Ja, det hadde vært spennende, svarer jeg uten og helt vite hva det innebærer.

 

el-roble-papegøye

Peter henter en lang trestokk og holder den opp mot papegøyen. Han klatrer sidelengs over, og deretter går Peter et stykke bort i hagen og setter den ned på bakken. Peter forteller at han ønsker å trene opp papegøyen til å gå på bakken og gnage på ting den finner igjen, men han har ikke tid til å passe på den hele tiden selv. Vi tar oppgaven og setter oss et stykke unna.

Først sitter papegøyen helt stille på bakken og kikker fortumlet rundt seg. Vi kan se at han nå har mistet sine trygge omgivelser, og lurer på hva den skal gjøre. Men snart, sakte men sikkert begynner han å stavre avgårde, stopper, leter i bakken med nebbet, og går litt videre. Vi følger etter, men på avstand slik at han får ro. Det er godt å se at papegøyen ikke helt har glemt gamle instinkter!

Jeg får også et nært møte med to andre krabater på gården denne ettermiddagen. Apene føler seg trygge på besøkende så lenge Nestor har vært inne i buret, får vi vite. Etter han har vært der tar jeg derfor plass på en liten stol inne i buret. Like etter kommer både den brune og den svarte apen kravlende opp på fanget mitt. De kjemper om å sitte nærmest kroppen min og krøller seg sammen til en ball. Jeg kjenner morsinstinktet våkne til liv og holder rundt de små, hårete krabatene. Og jeg undrer igjen; hvordan kan noen lenke disse skjønne dyrene fast med kjetting og la dem sitte alene i små bur?

Selv om apene må sitte i bur her på El Roble også er hvert fall burene ganske store og inneholder leker. Og de er heller ikke alene. Det er godt det finnes mennesker som Peter!

 

2016-09-16_0015

2016-09-16_0016

Etter fire netter på gården begynner vi både å bli komfortable med og glade i froskene i toalettet vårt og alle de andre dyra på gården. Men det er på tide å reise videre. Vi skal jo tross alt krysse halve kontinentet, reise over fjellpass på 4000 meter, gjennom ørken, jungel og krysse innsjøer for å nå nordkysten i Colombia før jul.

Praktisk informasjon om El Roble

Pris: 150.000 Gu (230 kr) pr pers per natt med alle måltider inkludert. Det finnes også wifi på gården og mulighet for å vaske tøy.

El Robles hjemmeside: www.paraguay.ch

Hvordan komme dit? Ta buss til Concepcion. Derfra kan du enten avtale henting med Peter på mail, eller ta lokalbuss/taxi ut til gården selv.

Andre innlegg fra Paraguay:

 

Relaterte artikler

8 Kommentarer

  1. Lise-Marie

    For et spennende og koselig innlegg. Selvfølgelig veldig trist at dyr blir behandlet slikt men det er fint å vite at det finnes noen gode mennesker der ute som tar vare på de. Det så ut som et veldig bra sted å få slappet av og hvilt seg, kjempe idyllisk!

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Så hyggelig å høre, Lise-Marie! Det ble ganske langt, men følte det måtte være såpass lengde for å beskrive hele opplevelsen 😉

      Svar
  2. Marianne - Glimt av verden

    Enig i det Lise-Marie skriver over her! 🙂 Og frosk på toalettet minner meg om da jeg bodde hos en familie på landsbygda i Nicaragua og skulle dusje om morgenen. Delte da plutselig badet med en diger padde, som begynte å bevege seg ut på det lille gulvet mens jeg stod i dusjen. Så gikk strømmen. Og strømmen kom ikke tilbake. Ikke visste jeg om padden kunne være giftig, så jeg var litt skeptisk, haha! Endte med at jeg kom borti den med foten i mørket, noe som utløste et aldri så lite hyl – som på sin side gjorde at jeg skvatt igjen og fikk fullstendig latterkrampe, for jeg har virkelig ikke for vane å hyle. Moren i huset må ha hørt både det ene og det andre, og hun smilte og snakket i vei på spansk om padde og bad og dør som hadde stått åpen om natten. Haha. Følte meg passe teit da, gitt.
    Marianne – Glimt av verden recently posted…Kilden «Blue Eye» i AlbaniaMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Haha, uff! Det hørtes ut som en litt skremmende opplevelse ja! Er litt uvant å ha sånne krypdyr på badet. Er ikke akkurat slikt man er vant til hjemme. Men helt klart en morsom og eksotisk opplevelse! 😀

      Svar
  3. Happy Landing.no

    Så bra å vite at slike steder finnes! Veldig trist at dyr blir behandlet så dårlig mange steder i verden. Det handler mest om kunnskap, jeg husker noen fortalte meg at dyr ikke har sjel så da er det ikke så farlig.. Takk for nydelige bilder, Ingeborg! Spennende å følge dere!
    Happy Landing.no recently posted…Aurland naturMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Hyggelig at du likte bildene, Silje! Uff, ja, er skremmende hvordan noen oppfører seg mot dyr som om de ikke hadde følelser i det hele tatt! Men godt å se at det er snille folk som tar seg godt av dem også =)

      Svar
  4. Renates Reiser

    Det er alltid hjerteskjærende å høre om dyr rundt i verden som blir behandlet dårlig, men så er det også veldig godt å høre at det finnes folk som Peter som gjør sitt beste for å ta vare på dem. Det virker som dere hadde et fint og koselig opphold på denne gården! Skikkelig flotte bilder! Og de der apekattene altså <3
    Renates Reiser recently posted…Praktisk informasjon om å reise i Sentral-AsiaMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Ja, heldigvis finnes det mange snille og omsorgsfulle mennesker i verden også =) De apene var utrolig skjønne! Hadde veldig lyst til å ta den med meg hjem i bagasjen, men vet ikke om pusen vår hadde likt det så godt ^_^

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge