På vei opp til Huascarán Nasjonalpark hadde vi liten anelse om at vi to dager senere skulle stå i en isvegg med isøks, tau og brodder. Og at dette bare var en av de flere flotte fjellturene vi fikk oppleve på 5000 moh!

Du skulle kanskje tro vi var lei av fjell og høyder etter flere uker i høyden i Bolivia og sør-Peru, men neida. Etter tips fra andre reisende og egen research forstod vi at vi måtte innom Huascarán Nasjonalpark, et område ingen fjellelskere bør gå glipp av i Peru!

Huaraz er den største byen i regionen, men er ikke en superspennende destinasjon i seg selv. Det er området rundt folk drar hit for. I nasjonalparken nord og sør for byen finnes blant annet Perus høyeste fjell, en haug turkise innsjøer, et knippe idylliske daler og et par hyggelige landsbyer.

Til min store fortvilelse var veien opp til Huaraz veldig svingete, men jeg hadde lært noen knep for å holde magen i sjakk. For det første: sikre meg sete i andre etasje helt fremst i bussen. Og for det andre: reise i dagslys. Dette gjorde heldigvis at jeg beholdt frokosten i magesekken hele den nesten 8 timers bussturen.

Under oppholdet vårt valgte vi oss to ganske ulike dagsturer som begge tok oss til over 5000 moh. En klassisk og billig gruppetur opp til en utrydningstruet isbre, og en privat tur til et lite besøkt område med isklatring opp til en spiss fjelltopp. Begge var flotte på hver sine måter, og derfor skal du også få høre om begge fjellturene her:

 

dsc04655

Gruppetur til Pastoruri Isbre

KORT OM TUREN

TYPE: Gruppetur med minibuss med ca en times fottur og et par andre stopp
LENGDE: Dagstur (09.00 – 17.30). Ca 5 timer bilkjøring
NÆRMESTE STORBY: Huaraz
ANTALL KILOMETER GÅING: 2-3 km
ANTALL HØYDEMETER:
 200 meter opp og ned på rundt 5000 moh
SELSKAP: Vi booket turen gjennom hostellet vårt, Hostal Hatun Wasi, men disse gruppeturene kan kjøpes stort sett overalt i byen for omtrent samme beløp
PRIS: 35 soles pr pers (ca 85 kroner). Inkluderte transport til og fra og engelsktalende guide. Ekstra kostnader: Inngang til nasjonalparken = 10 soles pr pers (24 kr)

 

dsc04685-22016-11-15_0001

Sammen med en veldig entusiastisk spansktalende guide og en gjeng med lokale turister, forlater vi Huaraz i en hvit minibuss. Vi skal tilbringe nærmere 3 timer i bil for å komme til en isbre! Det er ganske ironisk når vi tenker over det. Vi har reist til andre siden av kloden for å se på snø – snø som vi kan se hver vinter hjemme.

Etter en kort coca-te pause og informasjon om å puste dypt og drikke jevnlig, er vi på vei oppover en humpete grusvei. Vi passerer 3500 moh, 4000 moh, og deretter 4500 moh. Og enda høyere skal vi!

Her og der stopper vi for å se på både helleristninger og et naturlig mineralvann-utspring, men det mest spesielle jeg ser på turen opp til isbreen er de 9-10 meter høye spydene som stikker rett opp mot himmelen fra en stikkete grønn ball. Dronningen av Andes, eller Puya raimondii blir plantene kalt, og er ganske kresne på hvor de slår rot. Du finner de derfor bare et knippe steder i Peru og Bolivia på mellom 3000 og 4800 meter over havet. Livssyklusen deres består i å produsere mange tusen små blomster på den lange stilken sin, og deretter visne slik at de grønne armene nederst får en gul farge med lilla torner. Også skjer det samme på nytt.

 

dsc04676dsc04697

Endelig er vi fremme på en parkeringsplass i et øde fjellandskap omringet av snødekte topper. Stien opp til isbreen ser ikke veldig lang ut, og den er fint steinlagt. Likevel velger minst halvparten av følget vårt å betale en ekstra slant for hesteskyss. Vi befinner jo oss tross alt 5 kilometer over havnivå. Og høyden er ikke å spøke med, det har vi allerede erfart på turen!

Etter å ha gått flere lengre turer i høyden i Sør-Peru, vil vi likevel ikke se oss slått av en 30 minutters gåtur. Bakken er slak og vi er jo tross alt spreke norske fjellgeiter, håper vi. Men det tar ikke lang tid før pusten går for fullt og pulsen dundrer i ørene. Det slår oss at å komme fra havnivå i Lima dagen før til over 5000 meter kanskje ikke var det snilleste å utsette kroppen for. Kanskje ikke så rart at hodet svimler en smule og lungene jobber på høygir!

 

dsc04705dsc047082016-11-15_0005

Endelig oppe ser vi mer av den gigantiske ismassen og at den ender ut i en stor innsjø med flytende isblokker. Et bad er altså ikke aktuelt, men en runde fiskesprett passer bra. Steinene her er skiveformede og hopper lett på vannflaten.

Pastoruri-isbreen vi nå står ved er en av de få isbreene igjen i de tropiske områdene i Sør-Amerika. Ikke overraskende får også denne isbreen, i likhet med de fleste andre, kjenne på kreftene til den globale oppvarmingen. Bare i løpet av de siste tiårene har størrelsen på 8 kvadratkilometer minket med en femtedel!

 

dsc04721dsc047122016-11-15_0004

Det er mektig, men også ganske trist å studere de store isbergene. Isen danner flotte former og fine mønstre som igjen reflekteres av innsjøen under. Men hvordan vil det se ut her om vi kommer tilbake om 10 år? Eller 20 år? Vil det da være noe is igjen her, eller bare gråstein?

Spørsmålene gir oss deja vu til et par år tidligere da vi besøkte Briksdalsbreen i Norge. I dag er det kun en liten brearm igjen som snor seg vakkert nedover fjellsiden. Skilt på veien opp kunne vise hvor breen hadde startet rundt 100 år tidligere, mye mye lengre ned i dalen. En dyster observasjon.

 

dsc04748 2016-11-15_0003 dsc04750dsc04751 dsc04772

 

Isklatring til Nevado Mateo

KORT OM TUREN

TYPE: Privat tur med ca en times fottur
LENGDE: Dagstur (03.30 – 14.00). 4 timers bilkjøring
NÆRMESTE STORBY: Huaraz
ANTALL KILOMETER GÅING: Rundt 4 km
ANTALL HØYDEMETER:
 400 meter opp og ned. Fra 4750 moh til 5150 moh. De siste 150 høydemeterne er klatring oppover en skrå isside med brodder og isøks
SELSKAP: Peruvian Classic Adventures (www.peruvianclassic.com), guiden het Dario
PRIS: 80 USD per pers (680 kroner), prutet ned fra 110 USD. Inkluderte transport til og fra, utstyr (isøks, fjellstøvler, tau, sele, brodder) og engelsktalende guide. Ekstra kostnader: Inngang til nasjonalparken = 10 soles pr pers (24 kr)

 

dsc047962016-11-17_0001

Vi rakk å sove et par timer før vekkerklokken ringer 03.00. Nå skal alle beinmusklene og høydetreningen testes til det fulle. Sammen med den erfarne fjellguiden, Dario, skal vi ta oss opp et fjell på hele 5150 moh kalt Mateo.

I halvannen time kjører vi i stummende mørke. Veien blir bare mer og mer svingete, og Darios kjæreste, som også er med på turen, må stadig stoppe og tømme magen for vinen hun helt sikkert angrer på å ha drukket kvelden før. Med et strengt blikk på veien holder jeg så vidt magen i sjakk, men jeg puster lettet ut når bilen endelig parkerer.

Utsikten fra parkeringen er mildt sagt slående vakker! Været er ganske klart, og gjør det mulig å se dagens første solstråler treffe Perus høyeste fjell, Huascarán på 6768 moh. Toppen ser ut til å ligge bare rett på andre siden av dalen, men Dario kan fortelle at det krever seks hele dager å nå toppen.

Når klokka slår 06.00 er alt utstyret på og vi starter oppstigningen.

 

dsc04798dsc04817 dsc04805-pano-edit

Den første delen går opp en smal og bratt umerket sti med løse steiner. Dario viser vei, mens kjæresten følger hakk i hel. Videre tar vi oss opp et fuktig, rødt berg. Jeg trår derfor varsomt mens vi sakte klatrer høydemeter for høydemeter.

Lufta er syltynn, men heldigvis gjorde akklimatiseringen ved isbreen to dager tidligere at hodet nå takler høyden bedre. Det føles ut som vi snegler oss oppover fjellsiden, men Dario betrygger oss med at hastigheten er «perfecto». Mange av de andre reisende han har ført opp her har gått dobbelt så sakte, sier han. Dette øker motivasjonen vår betraktelig, uten at vi vet om det faktisk stemmer eller ei. Darios kjæreste må imidlertid se seg slått av fyllesjuken, og snur.

Etter en time når vi brekanten. Det er nå den tøffeste delen av løypa begynner. Vi kan skimte toppen langt over oss innhyllet i tåke. At vi skal klatre opp hele den bratte isskrenten vi har foran oss, føles ganske utrolig.

Dario hjelper oss med å få hofteselen, tau og brodder riktig på, og gir oss hver vår isøks. Med ett føler vi oss som noen skikkelige fjellklatrere, men våre første skritt på snøen føles likevel ganske så vinglete. Ingen av oss har gått med en centimeter lange broddspisser under skoa før!

 

dsc04827

Dario viser oss teknikken. Hemmeligheten er å gå sidelengs og sette hele foten nedi for å få feste. Isøksa holdes i den ene armen som støtte.

Å gå i en bratt snøskråning viser seg og ikke være noe sak. Der er det godt feste. Men snart kommer vi inn i et område med bare is. Skotuppen må hogges inn i isen for å få feste. Mister en av oss festet her og de to andre ikke greier å holde igjen tauet, kommer vi til å rulle mange titalls meter ned til steinberget igjen.

Jeg kjenner meg litt skjelven. Selv om jeg vanligvis ikke er en person med høydeskrekk, blir jeg litt småskremt av å se den bratte isveggen under oss. Og det slår meg – hvordan skal vi egentlig komme oss ned her igjen?!

 

dsc04832dsc04826

Jo nærmere vi kommer toppen, jo tettere blir dessverre tåka. Min indre fotograf begynner å ergre seg. Dario fortalte tidligere om utsikten til to flotte blå innsjøer på endre siden av toppen. Men hvis det ikke klarner opp, blir det umulig å se hva som er på andre siden!

Siste biten opp går vi ganske trygt på snø, også er vi plutselig der – på en tynn og hard snøkant som ender bratt ned i tykk tåke på begge sider. Tauet beholdes på og jeg setter meg overskrævs på kanten, slik at jeg trygt kan fiske frem kameraet. Selv om tåka ligger tjukt rundt oss må øyeblikket foreviges. Vi har jo tross alt greid å klatre opp på en bratt fjelltopp 5150 meter over havet!

 

dsc04843 dsc04847dsc04840

Ikke lenge etter vi når toppen begynner små snøflak og piske i ansiktet. Selv med fire lag oventil begynner kulda å sive inn i kroppen. Men før tilbaketuren er det en ting jeg må gjøre. Bare dager tidligere fikk jeg vite at min kjære bestemor brått har gått bort – et sjokk for både familien hjemme og meg som er på andre siden av kloden.

Da det ble klart at vi skulle opp på Mateo, føltes det veldig naturlig å lage et minnesmerke her – et vakkert, storslagent og fredelig sted. Med tre steiner lager jeg en liten varde. Under legger jeg en rosa rose. Også er det bare å slippe tårene fri. Det føles nokså absurd å sitte der oppe i tåka og gjøre nettopp dette, men det gir meg likevel en indre ro.

 

dsc04863

Heldigvis går veien ned igjen enklere enn fryktet. Med Dario stående med trygt fotfeste kan han sikre oss mens vi rappellerer ned de bratteste isområdene.

Før vi drar tilbake besøker vi heldigvis også innsjøen jeg hørte skulle være så vakker, Laguna Cancaraca. Selv med et tjukt tåkelag over har innsjøen en knallturkis overflate. Den er omtrent like turkis som den kjente innsjøen Laguna 69, sier guiden vår. Laguna 69 er en av de mest populære fjellturene i Huascarán Nasjonalpark.

Men her ved Cancaraca er det ingen andre turister. Det er bare oss, og den fantastiske godfølelsen av å ha isklatret opp til Nevado Mateo.

 

dsc04865

Se flere innlegg fra Peru:

Relaterte artikler

6 Kommentarer

  1. Renates Reiser

    For en slående vakker natur, og noen skikkelig tøffe opplevelser! Å gå opp den skråningen av ren is vet jeg nesten ikke om jeg hadde turt altså. 😛 Har i grunn ikke høydeskrekk, men er bare så redd å skulle falle ned, haha. Vil likevel tro det var fullstendig verdt det.

    Dessuten vil jeg tro det var et fint og rørende øyeblikk med den lille varden og rosen til bestemoren din. Det kan ikke være så lett når slike triste ting skjer hjemme, mens man selv er helt på andre siden av jorden. 🙁
    Renates Reiser recently posted…11 konsekvenser av å reise aleneMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Det hadde nok ikke vært noe sak for deg, Renate! Du har jo klatret opp på Huyana Potosi, har du ikke? Det er jo nesten 1000 meter høyere enn dette igjen! Vi turte ikke prøve oss på den turen altså!

      Svar
  2. GlobetrotterElisa

    For noen turer altså! Jeg må jo bare hit! Jeg holder helt klart en knapp på den siste turen! Jeg klarte å snuble i mine egne stegjern da jeg prøvde det i sommer. He he… på flatmark liksom! Så fint at du fikk lagt ned en rose og en liten varde på toppen av fjellet… Det er viktig med slike små øyeblikk i livet og vil bli et viktig minne for deg videre.
    GlobetrotterElisa recently posted…Et innblikk i det gambiske kjøkkenet – fra besøk på fiskemarkedet til ferdig, hjemmelaget matMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Ja, dette er området passer perfekt for deg, Elisabeth! Masse flotte fjellturer og skikkelig flott landskap. Aaah, det er kanskje stegjern det heter på norsk ja. Kom ikke på noe annet enn brodder. Haha, de er lette å snuble i ja! 😉
      Var godt å få lagt ned et minne til bestemor ja. Det er ikke lett å fatte at sånt skjer når man er så langt borte..

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge