Haha, i dag må jeg bare fortelle deg om noen særs spesielle og uforutsette reiseopplevelser vi hadde i går da vi skulle krysse grensen fra Paraguay til Argentina!

Jess, la oss ta det fra starten – med det kjipeste. På grunn av min svake evne til å sitte stille på reise – selv med forkjølelse, satt jeg plutselig der med både halsbetennelse, tette bihuler og tegn til øyekatarr. Superkjipt! Spesielt når det klør i fingrene etter å ta bilder og finne på ting sammen med hyggelige folk på hostellet vårt.

Det ble derfor et par ekstra dager i Asuncion og Paraguay enn det vi først beregnet. Vi hadde jo opprinnelig også tenkt å ta buss fra Paraguay og rett til Bolivia. Men da vi fant ut at bussen ville ta 30 timer hvis vi var heldige (maks 48 timer hvis den brøt sammen på de uasfalterte veiene) og hverken hadde god standard eller toalett, valgte vi en annen løsning isteden.

Veien vestover til Argentina og derfra til Bolivia. 

 

2016-08-11_0007

Uansett, i går morges, etter flere dagers hvile, ble vi enige om at jeg forhåpentligvis var frisk nok til å krysse grensa til Argentina og ta den 18 timer lange bussturen til Salta. Etter lykkeønskinger fra de hyggelige frivillige på La Casita de la Abuela (Bestemors hus, hostellet vårt), og en god bamseklem av hostelleier, Javier, satt vi satt oss i taxien og var klare for å nye opplevelser.

Planen nå var å ta taxi til et ferjeleie i Asuncion, ta ferje over til Argentina og komme oss til bussterminalen i den argentinske grensebyen, Clorinda. Men vi hadde en deadline å nå. Vi MÅTTE rekke langdistansebussen til Salta kl 13.50. Vi hadde forhåndsbetalt to deilige liggeseter for 1600 kr på nettet, og ville nødig betale dobbelt.

Ut ifra de siste ukers reiseerfaringer i Sør-Amerika er tidspunkter her mer angitt som en omtrentlig gjetning enn presise tidspunkter. Etter Kenneths ønske var vi derfor ute i unormalt god tid. 4 timer før, noe som var altfor god tid etter min beregning. Men siden vi også skulle rekke å ta ut penger og få i oss litt lunsj før vi gikk på bussen, lot jeg Kenneth få siste ord.

Taxituren vår ned til grensa gikk radig og vi ble kjapt stemplet ut av Paraguay av to søte eldre damer på immigrasjonskontoret. På vinduet på kontoret stod en tidtabell som kunne fortelle oss at neste båt gikk klokken 11, noe som passet oss bra siden klokken viste kvart på. Ferjeleiet skulle ligge i gåavstand rett nedenfor grensekontrollen, hadde vi hørt.

Alt vi så da vi kom ned til elva var imidlertid en enorm haug med jord med hjulspor på, en strand med småbåttrafikk og noen ungdommer som spilte volleyball. Vi vurderte frem og tilbake, men ble fort enige om at ferja kanskje la til på jordhaugen siden det tross alt var en bilferje.

Vi gikk derfor ut mot tuppen for å speide etter farkosten vår derfra. Som forventet var det ikke en eneste annen turist i sikte – noe det generelt er lite av i hele Paraguay.

Etter et par minutters skuing utover Rio Paraguay (elva) etter ferja får jeg i sidesynet øye på en svær, bredskuldret kar kledd i svart. Og da mener jeg ikke bare en vanlig storspist kar – jeg tror ærlig talt både Kenneth og jeg hadde fått god plass inne i den svarte skinnvesten hans! Og han var helt klart på vei i vår retning. Det var ingen andre som stod og ventet der ute.

Hva vil denne fyren med oss? undret jeg. Det var ikke bare størrelsen på mannen og skinnvesten som gjorde meg en smule skeptisk. Fyren hadde også tidenes sleik, tatovering på armene og var ellers også kledd i svart. No offence til folk som liker å kle seg i sort altså, men denne type klesstil er gjerne ikke det man ser mest av i Paraguay…

Fyren hilste først på spansk, men skiftet så over på engelsk, noe som også er ganske uvanlig i Paraguay. Og deretter sa han to ting som skurret i mine ører.

– You shouldn’t be standing out here because there is some illegal stuff going on here.

Hørte jeg riktig? Ulovlige ting? Vi nikket forundret, tok med oss tingene og strente av jordhaugen. På veien tilbake nevnte han også at båten ikke kom før om en time, og at han beklaget sin dårlige engelsk.

Prøver denne fyren å lure oss, eller hva er greia? Både Kenneth og jeg var rådville, og gikk et godt stykke opp mot grensekontrollen igjen før vi satt oss ned på en rødmalt kant. Ifølge de amerikanske actionfilmene jeg har sett opp igjennom årene kunne fyren både passe beskrivelsen til mafiabosser, bodyguards og kriminelle.

Hadde vi havnet midt oppe i en kriminell gjeng? Når jeg tenkte meg om var det unaturlig mye aktivitet nede på stranda, både fra hvite varebiler med sotet glass og folk som bar store laster på hodet.

Vi satt en stund og observerte, før vi på nytt ble kontaktet av en paraguyaner. Denne gangen av en selger med en haug billig elektronikk og andre varer. Med vårt synkrone «no, gracias» fortsatte selgeren bort til Mr. Mafiaboss som stod 15-20 meter lengre borte. Han ble raskt interessert i en stor kniv selgeren hadde med seg. Selgeren ga den over og gikk videre. En lang stund stod Mr. Mafia og beundret den dødelige kniven. Han kjente på bladet, og snudde og vendte på den flere ganger.

Tuller du?! Hva skjer med denne fyren!

Ikke nok med det. Klokken begynte å vise godt over 11, og vi hadde enda ikke sett snurten av noe båt.

Kenneth hadde tydeligvis ikke tatt den store kniven like seriøst som meg, og var plutselig på vei bort til den svartkledde fyren for å spørre om båten.

– Nei, intet nytt, kunne han fastslå da han kom tilbake (like hel, heldigvis).

Det hadde nå kommet et par biler og stilt seg like ved jordhaugen, men om det var noe sikkert tegn på at båten var på vei visste vi ikke. Klokken ble kvart over elleve, ti på halv tolv, og fem på halv tolv, men ingen verdens ting skjedde.

Plutselig vinket Mr. Mafia til oss og pekte ut på elva. Jeg gikk nysgjerrig (og litt skeptisk) bort og fikk bekreftet at jo, det måtte være båten vår! Nå som båten vår var på vei tok jeg mot til meg og spurte:

– Skal du også med båten til Argentina?

Han ristet på hodet.

– Jeg må jobbe, sa han. Før jeg hadde rukket å stoppe meg selv kom også et nytt spørsmål fra munnen min.

– Hva mente du egentlig med ulovlige ting? 

Jo, det var snakk om smugling, kunne han fortelle. Fra Argentina ble det smuglet både poteter, øl, olje, og ikke minst bleier inn i Paraguay.

– Diapers? utbrøt jeg og begynte å le. Det var dette karene på stranda drev og bar på altså! De var bleiesmuglere!

Snart fikk jeg også svar på flere andre spørsmål jeg hadde undret på. Grunnen til at fyren var såpass svær og mestret engelsk var rett og slett fordi han drev med wrestling. Og han hadde noen venner i det miljøet fra England og USA. Og hva han jobbet med? Jo, han var assistent på et kontor som hadde noe med busser å gjøre. Altså en helt vanlig harmløs fyr fra Paraguay som også drømte å dra på backpackertur akkurat som oss, kunne han fortelle.

 

2016-08-11_0004Snakk om fordommer snudd på hodet! Og som et siste hyggelig farvel ble han også med oss på reisen over til Argentina fordi det var så lite å gjøre på jobb for øyeblikket. Sammen med to andre passasjerer og tre biler cruiset vi over den brede elva.

– Hva synes dere om Paraguay? ville Mr. Wrestler vite på veien over.

– Jo, det er et bra land med veldig hyggelig folk, skrøt jeg, mens jeg også la til:

– Vet du hva flere brasilianerne sa til oss da vi fortalte at vi skulle til Paraguay? De sa at det var kjempefarlig i Paraguay og at vi ikke måtte finne på å dra hit.

Vi lo begge to, fordi vi begge visste at det ikke stemte i det hele tatt. Noe jeg enda en gang hadde fått understreket nå på grensa.

Glade og fornøyde vinket vi farvel til vår nye venn, gikk av båten og tok oss opp den korte veien til Argentinas grensekontroll. Klokka var litt før 12 og vi hadde heldigvis fremdeles god tid til å finne lokalbussen inn til busstasjonen i byen. Trodde vi hvert fall. Dagens action var nemlig på langt nær over, skulle det vise seg.

Det stod et par karer foran oss i passkontrollen og vi stilte oss derfor i kø.

– Hæ, er klokken 13?

Plutselig stod Kenneth og så skrekkslagen på meg.

– Hva mener du? 

Kenneth hadde fått øye på klokka inne på grensekontoret, og snart gikk det opp for oss begge – vi var blitt ofre for tidsforskjellen mellom Paraguay og Argentina! (men seriøst, hvor ulogisk er det ikke at klokka stilles fremover når vi reiser vestover?!)

Plutselig var det bare 50 min til bussen vår gikk, og vi måtte gjennom grensekontrollen, komme oss inn til byen som lå 10 km unna og få hentet bussbilletten vår. Mistet vi bussen vår i dag, gikk det ikke noen ny før samme tid i dagen etter og vi måtte ut med 1600 kr til. Det fristet lite. Vi MÅTTE komme oss inn til byen før 13.50!

2016-08-11_0002

De neste 40 minuttene telte vi ett og ett som om det var snakk om verdens undergang. Vi kom omsider gjennom stempling og bagasjesjekk der vi så klart måtte åpne og vise frem all bagasjen vår. Imens speidet vi desperat etter en taxi på parkeringsplassen utenfor, men uten å få øye på en eneste en.

Da vi endelig ble vinket videre, så vi ikke noen annen mulighet enn å spørre den noe uengasjerte grensekontrolløren vår.

– Is there some taxis here?

Han pekte bort på noen karer som stod ved noen enkle jernvogner, slike som brukes til å frakte varer med manuell kraft. Hjertet mitt sank. Skal disse mennene kjøre oss på traller inn til byen som lå 10 km unna?! Håpet om å nå bussen virket med ett forsvinnende lite.

Men da vi flyttet oss et par meter lengre til høyre, kom det faktisk et par skrøpelige biler til syne bak en husvegg. Det var ingen taxiskilt på dem, men sjåføren var allerede på vei mot oss.

– Bussterminalen, utbrøt jeg, y rapido, por favor (og raskt, vær så snill)! Sjåføren lystret og slang bagasjen vår baki.

Det tok likevel ikke lang tid før vi skjønte at jeg kunne si rapido så mye jeg ville uten at bilen ville kjøre noe fortere. En større rønne av en bil har jeg aldri opplevd. Det føltes ut som den skulle falle fra hverandre hvert øyeblikk og at maksfarten lå på rundt 40 km/t.

Vi hadde likevel ikke noe valg. På vei innover fulgte vi bilens bevegelsene med haukeblikk på kartappen på telefonen. Vi sneglet oss bortover, og da vi endelig så ut til å ha kommet i maksfart stod det enten en ku, en bikkje eller et lyskryss i veien.

Likevel var det håp. Hvis navigasjonen på appen stemte ville vi være ved bussterminalen 15 minutter før, akkurat nok tid til å finne riktig bussluke, hente billett og forhåpentligvis få tatt ut noen argentinske pesos.

 

2016-08-11_0003

Da vi etter det som føltes langt og lenge og lengre enn langt omsider var kommet inn i byen, spurte sjåføren igjen hvor vi skulle.

– El terminal de omnibus, gjentok jeg, og viftet med bussbilletten med tiden bussen skulle gå, bare for å understreke igjen at vi hadde dårlig tid. Forundret stoppet sjåføren i veikanten og påstod nå at vi skulle til venstre, stikk motsatt vei av hvor bussterminalen var avmerket på kartet. Jeg gjentok destinasjonen og busselskapet igjen, men sjåføren pekte fortsatt i feil retning.

Jeg satt meg rådvill tilbake i setet. Kenneth så like forvirret ut da blikkene våre møttes. Sjåføren svingte til venstre og jeg krysset fingrer og tær for at han hadde rett.

Heldigvis hadde han det. Snart kom vi forbi flere ulike busselskap-kontorer – også det vi skulle kjøre med. Expreso Tigre Iguazu.

Med passa og bussvouchern i hånda rev jeg opp døra (som holdt på å falle av). Deretter kjappet jeg meg inn på kontoret for å hente billettene, slik praksis hadde vært i Brasil. Fyren bak kontorpulten tok en titt på lappen og pekte på bussen utenfor.

2016-08-11_0001– Hva med billett? prøvde jeg å spørre på stotrende spansk, men ut ifra signalene fra fyren trengte vi ikke noen nye utskrevne billetter her. Bussen stod klar utenfor og det holdt visst å bruke vouchern. Greit!

På utsiden møtte jeg Kenneth igjen og kunne bekrefte at dette var bussen vår. Vi rakk det! Til tross for forsinkelser, møtet med Mr. Mafia, klokkestilling og taxisjåførens feile veivalg (trodde vi) hadde vi fortsatt kommet frem i tide!

– Godt vi beregnet god tid da, smilte Kenneth, som visste han sjelden har mulighet til å si nettopp det med like stor kraft som nå. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å takke han flere ganger for sin medfødte evne til og alltid være ute i god tid.

Med min tidsberegning hadde vi nemlig aldri i verden rukket bussen til Salta!

snapcode-hamacareise-SA

Relaterte artikler

7 Kommentarer

  1. Kjersti

    Så bra at dere rakk bussen, og at den skumle mannen ikke var skummel i det hele tatt. Hvor i Bolivia skal dere nå? Bussturen mellom Tupiza og Uyuni er noe av det verste jeg har opplevd, så hvis dere skal den veien må dere ha lykke til! Det kan kanskje være greit å satse på nattbuss for å slippe å se utsikten… I beste fall har kanskje veistandarden blitt bedre siden jeg var der i 2013. God tur videre! 🙂
    Kjersti recently posted…Første møte med Grand CanyonMy Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Haha, ja, det ordnet seg heldigvis!
      Hmm, vi hadde faktisk tenkt oss fra Tupiza til Uyuni ja, så det høres jo ikke bra ut. Men jeg har hørt at det går tog der også – kanskje det er bedre? =)

      Svar
      • Kjersti

        Toget går visstnok bare en gang i uken, men jeg ville absolutt ha følt meg mye tryggere på et tog enn jeg gjorde på den bussen. Forresten reiste jeg motsatt vei, fra Uyuni til Tupiza, så turen oppover blir nok ikke like skummel. Bratte stup, gammel buss og smal vei er det nok fremdeles, men når det ikke er så mange bratte nedoverbakker så slipper dere å bekymre dere for at bremsene skal svikte i alle fall. Det går nok bra 🙂
        Kjersti recently posted…Første møte med Grand CanyonMy Profile

  2. Lise-Marie

    Jeg ble kjempestressa av å lese dette innlegget, godt at det gikk bra og at dere rakk det 😀 God karma! God tur videre 🙂

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Hehe, uff da 😉 Du kan jo bare tenke det hvor stressede vi ble da vi fant ut tidsforskjellen! Haha! Men heldigvis gikk det bra likevel, ja =)

      Svar
  3. Åge

    He!! Litt dumt det der med å rekke bussen. Da fikk dere jo ikke no tid til å oppleve der bussen gikk fra. Var ikke det litt dumt?

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Neida, det var en bitteliten støvete grenseby, så tror ikke det var stort vi gikk glipp av 😉

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge