Å sykle ned Ecuadors høyeste aktive vulkan høres kanskje ikke ut som den beste ideen i verden. Men det stoppet ikke meg!

I hjerte av Ecuador, på drøye 5900 moh, ligger den mektige vulkanen Cotopaxi inntullet i et lag av hvit vatt. Det enorme fjellet ser nokså fredelig ut der det troner over et øde fjellandskap, men man må ikke la seg lure. For bare to år siden spydde Cotopaxi ut mengder aske, noe som resulterte i at hele nasjonalparken ble stengt. Til tross for denne dystre informasjonen meldte jeg meg på en dagstur fra Quito for å utforske vulkanen fra sykkelsetet.

I dette innlegget kan du lese om hvordan det gikk!

 

KORT OM TUREN

TYPE: Gruppetur (6 stk) med sykling fra vulkanen Cotopaxi i Ecuador
LENGDE: Dagstur (07.00-16.00). Ca 2,5 t bilkjøring
NÆRMESTE STORBY: Quito
ANTALL KILOMETER SYKLING: 34 km (for det meste nedover)
ANTALL HØYDEMETER: fra 4500 moh til ca 3500 moh
SELSKAP: Biking Dutchman (turen kan bookes på nettet)
PRIS: 59 USD per pers. Inkludert transport, engelsktalende guide, lunsj, vann og lån av utstyr (sykler, hjelmer, kne- og albuebeskyttelse og hansker)

 

Jeg kunne nesten ikke tro hvor heldige vi var med været da vi endelig var fremme ved veiens ende på 4500 moh. Fremdeles var det 1397 meter igjen til toppen av Cotopaxi, men det var ikke på topptur vi skulle denne solskinnsdagen i Ecuadors høyland. Guiden sa vi var heldige. Noen ganger var det så dårlig vær her at man ikke kunne se mer enn et par meter foran seg, og det var is på veien.

Mens jeg stod og ventet på utstyret kjente jeg meg litt spent på hvilket nivå syklingen ville foregå på. Å sykle opp og ned på fortauskanter i Oslo var stort sett den eneste utfordrende syklingen jeg har gjort de siste årene. Men heldigvis viste det seg at nesten ingen av oss hadde erfaring med mountain biking fra før, og det var jo betryggende.

Fra bagasjerommet på bilen delte guiden vår ut både hjelm, knebeskyttere, albuebeskyttere og hansker til oss, og snart stod vi på rekke med hver vår terrengsykkel. Vi var klare.

 

– Hold til høyre, og bruk to fingre på begge bremsene, instruerte guiden, før han satt utfor. Jeg sparket fra med høyrebeinet og svingte ut på den svingete grusveien.

Jeg var glad jeg fikk et par glimt av den vakre utsikten før vi satt utenfor. På vei nedover måtte jeg nemlig ha fullt fokus på å finne den minst steinete delen av grusveien. Åtte kilometer nedover fra vulkanen skulle vi trille før vi fikk komme over på et flatere og mer behagelig del. Det hørtes langt ut, men jammen gikk det unna! All humpingen og bremsingen tok imidlertid fort på. Snart føltes fingrene som gele og rompa halvveis mørbanket.

 

Endelig svingte guiden vår inn på det flatere og mykere terrenget, og jeg priste meg lykkelig over at det var slutt på grusvei-syklingen, for nå i det minste.

Først fulgte vi en enkel traktorvei, deretter en sti, og innimellom syklet vi bare rett på gresset. Landskapet var ganske øde med kun noen grasstuster og tørre busker stikkende opp her og der, men til tross for høyden på mellom 3-4000 moh var temperaturen behagelig og deilig. Nå som tempoet var roligere fikk jeg også tid til å nyte det flotte fjellandskapet som strakk seg ut i alle retninger. Jeg kunne nesten ikke tro hvor langt borte vi allerede var fra Cotopaxis snødekte topp. Men litt godt var det og. En levende vulkan er ikke å spøke med!

 

Med jevne mellomrom stoppet vi for å ta bilder og drikke litt. Å sykle i flatt terreng i høyden var merkbart hardere enn hjemme i gatene i Oslo! Noen steder var det også dyp sand som fikk hele sykkelen til å stoppe opp.

Mens vi syklet så vi både kuer og villhester gresse i det fjerne. Hele tiden hadde vi også bilen vår kjørende etter et stykke bak oss. Den sørget for sikkerhet hvis det skulle skje noen skader og den bragte med seg lunsj til oss.

 

Ved en gammeldags steinhytte med stråtak ble lunsjen servert. I det fjerne kunne vi fortsatt skimte den enorme vulkanen vi akkurat hadde kommet ned fra. Det var utrolig godt å sette den slitne kroppen ned i solsteika med denne fantastiske utsikten. Men jeg kunne ikke annet enn å få litt dårlig samvittighet. Samtidig satt min stakkers samboer i AirBnb-leiligheten vår i Quito og strevde med masteroppgaven sin. Dette var en opplevelse han virkelig ikke burde gått glipp av, men studier er vel ikke det den dummeste prioriteringen i livet heller da.

Med pasta, en liten bit pai, litt lunken ingefærte og en bit deilig brownie kom energien tilbake i beina igjen.

 

Etter et par harde motbakker og 18 km på sykkelsetet ble syklene lastet på bilen igjen. Nå skulle vi bli kjørt til den andre siden av vulkanen og fortsette turen der.

Vi var alle litt glade for å ta oss en hvil i bilen, selv om det ikke var lenge det varte. Akkurat da pulsen var kommet ned på et behagelig nivå annonserte guiden at 4 nye kilometer på grusvei ventet oss. Rompa og hendene mine tryglet meg om å la være, men jeg kunne jo ikke gi opp nå!

Et par kilometer med støv, løsgrus og noen oppoverbakker til skulle jeg greie, selv om kroppen helt sikkert ville klage dagen derpå.

 

Det føltes som en drøm da den elendige grusveien på magisk vis ble erstattet med en fantastisk flott asfaltvei med sykkelfelt. Herlig! Nå var det bare å slippe bremsene, bøye seg over styret og suse nedover det glatte underlaget.

Vi slapp likevel ikke helt unna mer ulendt terreng. Snart tok guiden oss med på en liten avstikker innover en liten skogsvei. Omringet av furuskog følte jeg plutselig som om jeg var tilbake i Norge igjen. Det var en litt absurd følelse siden det nå var over fire måneder siden jeg vandret rundt i skogen hjemme.

 

Etter om lag 34 kilometer på sykkelsetet var turen over, og heldigvis kom både de tre svenskene, argentinern, portugiseren og jeg helskinnet ned igjen. Du kan tro det var en trøtt gjeng i bilen tilbake til Quito igjen!

 

Tre andre flotte naturopplevelser i Sør-Amerika:

Relaterte artikler

8 Kommentarer

    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Tusen takk, Renate! Ja, det var en artig opplevelse altså! 😀 Litt adrenalin og mye flott natur er en fin kombinasjon!

      Svar
  1. GlobetrotterElisa

    Å bare være her, må jo være rene balsam for sjelen! Høres ut som du fikk kjørt deg på sykkelturen også! Ingenting er som å suse ned alle de kilometerne der! Hadde det ikke vært for høyden, hadde det jo vært en super tur (og utfordring!) å sykle oppover også – da får du masse tid til å nyte utsikten i hvert fall!!! 😉
    GlobetrotterElisa recently posted…Hvor i all verden…My Profile

    Svar
    • Profilbildet til Hamaca
      Hamaca

      Haha, du får ta turen opp vulkanen på din neste Sør-Amerikatur, Elisabeth! Tror du hadde likt denne turen! Men jeg hadde nok aldri begitt meg ut på oppoverturen altså 😛

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert

CommentLuv badge